Dyrevern
Det er ingen tvil om at mange dyrearter (herunder pattedyr) opplever smerte, stress, frykt og redsel langt på vei slik som mennesker gjør. Når vi mennesker påtar oss å eie eller å ha ansvar for dyr, tar vi samtidig på oss et ansvar for å hindre at dyr påføres slike lidelser som nevnt foran. Dette er et moralsk ansvar som alle mennesker har, og er en plikt som er nærmere fastsatt i dyrevernloven.
Rovviltforvaltningen og dyrevernloven
I 1990-årene vedtok Stortinget å verne store rovdyr. Samtidig ble det tatt sikte på å beholde husdyr og tamrein på beite. I og med det er lange tradisjoner i Norge for å benytte utmark som beite, ble det lagt til grunn at det måtte iverksettes tiltak som beskytter beitedyra mot rovdyrangrep (for eksempel gjeting). Ved iverksettelse av skadeforebyggende tiltak ville en kunne sikre beitedyra det vern mot lidelse som dyrevernloven krever. I utgangspunktet var det derfor ikke motsetning mellom interessen for å verne rovdyr og for å ha husdyr og tamrein på beite, og dyrevernloven. Problemet er at en ikke har klart å beskytte beitedyra mot rovdyrangrep.
Ved å la store rovdyr og beitedyr være sammen har svært mange beitedyr blitt påført ufattelige lidelser. Beitedyr i rovdyrutsatte områder lever ofte i stor frykt på grunn av rovdyr som utgjør en konstant trussel. I forbindelse med angrep utsettes byttedyret for en ekstrem stressreaksjon (panikk). Mange beitedyr blir svært skadet. Ulv og bjørn dreper sjelden byttedyr før de begynner å spise på det, og jerv bruker en del tid på å avlive større byttedyr. Ofte tar rovdyr deler av byttet uten å foreta avliving. Når dyra er skadd kan de leve med store lidelser over lang tid. I tillegg kommer konsekvenser det kan ha for kalven/lammet å miste mora, og for hunndyr å miste avkom (bla jurbetennelse). Ved å ha beitedyr sammen med store rovdyr har vi mennesker mangedoblet lidelsesomfanget en ellers har ute i naturen. I en naturlig fauna treffer rovdyra sjeldent på byttedyr (elg, hare m.m), og når de lykkes med å få tak i et bytte, vil de ofte avlive det og bruke det som mat. Fordelene med å ha husdyr og tamrein på utmarksbeite kan i mange rovdyrområder ikke veie opp for påførte lidelser, og det skjer derfor brudd på dyrevernloven § 2.
Grunnen til at sameksistens mellom beitedyr og store rovdyr har medført store dyrevernmessige problemer har sammenheng med at vi mangler tiltak som kan gi beitedyra god nok beskyttelse. De forebyggende tiltak som virker (døgnkontinuerlig gjeting, rovdyrsikre gjerder) vil ofte ikke være aktuelle alternativ. Det blir hevdet at bøndene bør gjete dyra sine og det vises til at dette ble gjort i Norge tidligere og at dette gjøres i andre land. Under dagens samfunnsforhold i Norge er det imidlertid svært få som vil kunne drive et dyrehold der de må gjennomføre døgnkontinuerlig gjeting hele beitesesongen. Det er ikke økonomisk mulig å betale for døgnkontinuerlig gjeting. Sett i forhold til hvor store beitearealene er, kan heller ikke elektriske rovdyrsikre gjerder løse problemet alle steder i utmark. Derfor står husdyreiere ofte overfor et valg mellom å legge ned driften eller å fortsette driften på en dyrevernmessig og etisk uakseptabel måte.
I forbindelse med vedtakelse av dagens rovdyrpolitikk forutså Stortinget slike problemer, og uttalte derfor at de tok sikte på å gi nødvendig økonomisk støtte til å forebygge rovdyrangrep på husdyr og rein. Den støtten som er gitt har på ingen måte vært i nærheten av behovet, noe bl.a.erstatningsutbetalinger i størrelsesordenen 75 millioner kroner (for bufe og tamrein) vitner om. Det er brukt svært lite penger på tiltak som faktisk beskytter beitedyra mot rovdyrangrep. Resultatet av rovdyrforvaltningen har derfor blitt omfattende lidelser for husdyr og tamrein.
Noen dyreeiere fortsetter år etter år med å slippe beitedyr ut i rovdyrutsatte områder. Dette har bl.a. sammenheng med at de mener at beiteinteressen bør stå sterkere enn interessen i å verne store rovdyr, mangelfull innlevelse i beitedyras situasjon, skuffelse over myndighetene som i liten grad har fulgt opp sine uttalelse om å ta vare på bondenæringen, og at mange har vanskelig for å finne annet arbeide. Dyrehold basert på beitebruk er av vesentlig betydning i mange distrikter, spesielt gjelder dette når dyreholdet utgjør store deler av levebrødet for dyreeier.
Både dyreeiere og myndighetene har på denne måten bidratt til en uholdbar situasjon for beitedyr i mange områder. Heller ikke dyrevernmyndighetene har på dette området sikret dyra det vernet de er gitt i dyrevernloven. Dette har sammenheng med Stortingets målsetting om fortsatt bruk av beite også i rovdyrområdene, og at mange har sympati med dyreeierne og latt det bli avgjørende for sin handlemåte.
For å få slutt på de kritikkverdige tilstandene for beitedyra må politikerne innse at vern av store rovdyr betyr at en i mange områder ikke lenger kan fortsette driften på en dyrevernmessig og driftsøkonomisk forsvarlig måte. Videre må det arbeides for å holde rovdyrene i angitte rovdyrområder, slik at det faktisk kan være forsvarlig å ha dyr fritt på utmarksbeite i øvrige områder. I motsatt fall legges det opp til nedlegging av bufe- og tamreinhold basert på at dyra kan gå fritt på beite også utenfor angitte rovdyrområder. Dette innebærer en avvikling av driftsformer som har svært positive sider for dyrs trivsel (husdyr og rein på trygge utmarksbeiter). I tradisjonell sau- og tamreindrift får avkommet være sammen med mora, og dyrene har ikke den innskrenkning i bevegelsesfriheten som en i stor grad ser når det gjelder andre dyrehold (for eksempel ved hold av fjørfe og pelsdyr).
Når bruk av utmarksbeite etter hvert opphører synes utviklingen å kunne gå i retning av et mer industrialisert dyrehold.
Konklusjon
Resultat av konflikten mellom myndighetenes mål om å verne rovdyr og samtidig ivareta aktiv beitebruk og dyrvernloven, er at mange dyreholdere ut fra sitt moralske ansvar og dyrevernloven velger slutte med dyreholdet. Det er derfor en grunnleggende konflikt mellom interessen i å ha husdyr og tamrein på beite og interessen i å verne store rovdyr. Dyrevernloven på sin side regulerer ikke om vi skal ha beitedyr eller store rovdyr i de respektive områdene. Det er Stortinget som bestemmer i hvilken grad en skal legge forholdene til rette for rovdyr eller husdyr og rein i utmark. Dyrevernloven fastsetter at driften skal være etisk forsvarlig, og det betyr at en ikke kan ha beitedyr fritt sammen med store rovdyr. Dyrevernloven sier nei til dagens sameksistenspolitikk.
Oslo 20.03.01
Vennlig hilsen
Stein E. Fiskum
|
