Uttalelse fra Landbruksdepartementet om tap og erstatning av rovdyrdrepte husdyr

Skader på husdyr og tamrein

Beiting i utmark med husdyr og tamrein har vært drevet så lenge det har vært drevet jordbruk og tamreindrift i Norge. Gårdene er ofte små, og utmarksbeite er derfor en viktig del av ressursgrunnlaget. Beiting med husdyr var på sitt høyeste i siste halvdel av 1800-tallet. På samme tid var det store bestander av rovvilt, og gjeting i utmarka var en normal del av husdyrholdet. I andre halvdel av 1900-talle var rovviltbestandene på grunn av jakt på så lavt nivå at det var forsvarlig å slippe beitedyr i utmarka uten kontinuerlig tilsyn (gjeting). Økonomien i dagens sauehold er basert på denne situasjonen. Dessuten er landskapspreget og artsrikdommen i flora og fauna i hele landet overveiende positivt påvirket av lang tids beiting. Fravær av beitedyr fører til gjengroing, mindre tilgjengelig landskap og tap av biologisk mangfold.

Rovviltmeldingen (St.meld.nr. 35, 1996-97) fastsatte målsettingen om både levedyktige rovviltbestander og aktivt bruk av utmarka til beite med sau og tamrein. Gjennomsnittlig tap av sau på utmarksbeite lå på 3,9% på 80-tallet. Dette ble regnet som tålelig både økonomisk og dyrevernmessig. Fra 1990 til i dag har tapsprosenten økt til 6,1 % (1999) som tilsvarer en økning i antall på over 40.000 sau/lam, samtidig som bestandene av alle de fire store rovdyra har økt betydelig i antall og utbredelse. Samtidig har antall erstatta sau tatt av rovdyr økt fra ca. 10.000 til over 32.000 pr. år. Økningen er markert størst i områder med rovvilt og tapene er for mange bruk og områder større enn det som er jordbruksfaglig, økonomisk og dyrevernmessig forsvarlig. Dette har skjedd på tross av økt egeninnsats hos brukerne, sterk satsing på tilskudd til forebyggende tiltak og omlegging/tilpasning av driften i de samme områdene. Tallmessig er jerv og gaupe de største skadegjørerne mens bjørn kan slå mye sau i perioder og på begrensede områder. Det er samtidig blitt større fokus på dyrevern på utmarksbeite generelt, og forebygging av tap på grunn av sjukdommer, ulykker, mm. er blitt mer aktuelt. Erfaringer med ulverevir i beiteområdene har vist at ulvefamilier ikke kan kombineres med husdyr på beite. Husdyrhold basert på utmarksbeite må i slike tilfeller flytte til andre beiter, holde dyra innenfor rovdyrsikre gjerder på innmark eller legge om til annen produksjon.

Tap på grunn av rovvilt i tamreindriften har hatt en parallell utvikling med sau. Reinen beiter i utmarka hele året og er derfor mer utsatt for rovvilt enn husdyr som slippes en periode i sommerhalvåret. I alle reinbeiteområder er jerv, gaupe og kongeørn de største skadevolderne. I mange driftsenheter har tapene medført at reinflokken har blitt redusert i antall på tross av at det ikke har vært tatt ut slaktedyr. Dette medfører at situasjonen i mange områder betegnes som økonomisk kritisk for utøverne, og kritisk for reindriften som bærer av samisk kultur. Det er behov for å sette inn særskilte tiltak for å avhjelpe situasjonen. Rovviltmeldingen gjør det klart at det ikke skal legges til rette for etablering av ulv innenfor samiske tamreinområder. Tap påvirkes også av at reintallet er for stort i forhold til beitetilgangen i noen områder (Finnmark), og av værforhold som i perioder kan "låse" vinterbeitet slik at reinen ikke klarer å grave seg ned til vegetasjonen. Dette medfører svakere kondisjon som i sin tur kan virke inn på rovvilttapet.

Oppbyggingen av rovdyrbestandene har i løpet av siste 10-året endret rammebetingelsene for husdyrdrift basert på utmarksbeite og tamreindrift. Økonomien i saueholdet er i stor grad basert på at en vesentlig del av fôret høstes fra beiteressursene i utmarka, og med ordinært tilsyn i beiteområdene (ikke gjeting). Iverksetting av forebyggende tiltak forutsetter offentlige tilskudd i tillegg til ekstra egeninnsats. Det er norsk politikk at saueholdet også i framtida i hovedsak skal baseres på utmarksbeite og lammekjøttets fortrinn som økologisk produkt skal bevares og utvikles. Næringsdrift basert på utnytting av utmarksbeitene stiller krav til langsiktighet som basis for langsiktige investeringer. Dette kravet er for mange områder ikke oppfylt og forårsaker frustrasjon og en viss oppgitthet hos næringsutøverne.

Sauehold er en næring med lange tradisjoner og som har funnet sin form i et rovviltfritt miljø. Gjeninntreden av rovvilt i beiteområdene representerer derfor en utfordring til næringen til å finne driftsopplegg som minimaliserer konflikten. Denne tilpasningen er begynt og vil måtte pågå i mange år framover. Dette på grunn av at vedtatt norsk rovviltpolitikk innebærer fortsatt økning av antall bjørn og ulv, og på grunn av Sveriges mål om betydelig vekst i rovviltbestandene.

Totalt rovvilttap og fordeling på antatt skadevoldende art, driftsåret 1998/99. tapet er beregnet i % av totale tap. Figuren skiller ikke mellom tap av kalver og voksne dyr.