Leptodora - Et planktonisk spøkelse
Blant de små krepsdyr som lever i ferskvann, finner vi mange
fascinerende former som ofte viser særegne tilpasninger til
ulike levevis. Her skal vi se litt på en av dem, Leptodora
kindti. I sin bygning er denne arten noe helt for seg selv i
dyreriket. Den hører til gruppen vannlopper (Cladocera), som
igjen hører til de såkalte bladfotinger (Phyllopoda).
Ulikhter
I sitt ytre ligner den lite på typiske vannlopper som f. eks.
Daphnia. For det første mangler den helt det toklaffede
skjoldet som normalt dekker hele kroppen. Dernest er den stor av vekst
(opptil 18 mm lang), og mangler helt de typiske bladføttene.
..og likheter
Men den
deler også viktige karakterer med vannloppene: Andre par antenner er
togrenete og fungerer som kraftige svømmeredskaper.
Formeringsmåten er den samme, og veksler mellom ukjønnet og
kjønnet produksjon av egg (syklisk parthenogenese).
Miljøet bestemmer kjønn
De ukjønnete eggene legges i et yngelkammer på morens rygg.
Dette er en kloneprosess, der barna virkelig er genetiske kopier av moren.
Det merkelige er imidlertid at på tross av dette blir noen av dem til
hanner. Barnas kjønn bestemmes nemlig ikke av kromosomer, men av
miljøfaktorene moren lever under.
Hvileegg
Hanner dukker gjerne opp mot slutten av sommeren. Når høsten
kommer, er det tid for å lage hvileegg. Disse er kjønnete, og
må derfor befruktes av en hann. Når de er befruktet, utvikler de
seg bare litt, før de går inn en hviletilstand. Nå
tåler de både frost og tørke.
Gradvis voksent utseende
Vanligvis synker hvileeggene til bunns, og blir liggende til neste sommer.
Da klekker det noen rare små larver ut av dem, som tilsvarer
naupliuslarvene vi normalt finner hos hoppekreps. Etter som de vokser
gjennom flere skallskift (som en krabbe), forandrer larvene utseende og
ligner gradvis de voksne. Denne metamorfosen er enestående blant
vannloppene. Hos alle andre arter ser nyklekte unger ut som små
voksne, og det gjør de også hos Leptodora når de klekker
fra ukjønnete egg. En Leptodora klekket fra hvileegg kan kjennes
igjen gjennom hele livet, fordi den har to øyne (et
kompleksøye og et lite nauplius-øye). Dyr klekket fra
sommeregg bare har kompleksøyet.
Grådig rovdyr
Leptodora er en ekte planktonform, som oppholder seg i de
åpne vannmasser. Den er et grådig rovdyr, som forsyner seg av
andre vannlopper og hoppekreps. Som yngre tar den også
hjuldyr. Den er en rask svømmer, og kan fortære byttedyr med
en forbausende hastighet. Byttet blir ikke svelget, men suget
ut - omtrent som hos edderkoppene.
Skyggen av seg selv
Det merkeligste ved Leptodora er at dyret er nesten helt
vannklart og gjennomsiktig. Hvis man har den levende i et
glass med vann, er det lettere å se skyggen av dyret på bunnen
enn å se selve dyret. Likevel er den mange ganger større enn
de aller fleste planktondyr. Årsaken til dette er klar: Et
godt synlig planktondyr beites effektivt ned av pelagisk fisk.
Disse er stort sett avhengig av å se byttedyrene, og mange
planktondyr er derfor ganske fargeløse. Det er imidlertid
ingen som kan måle seg med Leptodora i dette stykket.
Suger kroppsvæske
Sannsynligvis er det derfor den er spesialisert til å suge ut
kroppsvæsken av sine byttedyr - å svelge et helt bytte gjør
den straks mer synlig. Ikke desto mindre er mange fisk i stand
til å beite svært selektivt på Leptodora. Siden dyret svømmer
så fort, er den vanskelig å fange i et vanlig planktontrekk,
og den blir alltid underrepresentert i silke prøver. Derimot
kan man gjerne finne hundrevis i en fiskemage.
I den senere tid har forskere stilt spørsmålstegn ved
gruppen vannlopper. Det er mulig at den nåværende orden
Cladocera må brytes opp i 4 separate ordener. Leptodora kindti
vil i så fall utgjøre en orden helt for seg selv.
Leptodora er utbredt over hele den nordlige halvkule. Hos oss
er utbredelsen enda lite kjent. F. eks. var den ukjent på
Vestlandet nord for Jæren. I VANDA-prosjektet har den
imidlertid dukket opp både på Karmøy i Rogaland (Kopervik
vgs.), og på Bømlo i Hordaland (Bømlo vgs.).
|
Figuren viser en voksen hunn (a), og en nauplius-larve (b),
etter W. Lilljeborg. |
|