Miljølære

Vinn reise til FN i New York

Type: Stil

Tittel: Led meg ikke inn i mørket

Forfatter: Ingrid Nordgård Vik

Fiskå skole

E-post: Lærer: arne.l@skolepost.no

Ingrid: ingridvi@skolepost.no

Ingress: Kontrastfylt verden

Kommentar: Jeg har valgt å bruke kontraster som hovedvirkemiddel i stilen. Utgangspunktet er at vi må få til en annen fordeling slik at hele verden går framover. De som skal overta Jorda er oss – barna. Dessverre er mulighetene for å vokse opp urettferdig forskjellige. Land i Nord forbruker mest vann av alle, rent vann, vi har svært gode sanitærforhold, boforholdene er gode og trygge og vi har en lav barnedødelighet. Land i Sør har høy barnedødelighet – som kommer av dårlige sanitærforhold, dårlige vannforhold og simple boforhold.

Stilen fins på neste side

Led meg ikke inn i mørket

Ingrid Nordgård Vik

Fiskå skole

Innerst i veien ligger et rødmalt hus i to etasjer. Grønn plen og frukttrær i blomst. Oppkjørselen til den doble garasjen er belagt med rødbrune brostein. I første etasje er det bad, vaskerom, stor stue, stort kjøkken, badstue og trimrom. Loftstue, bad og tre soverom oppe. Det er hjemmet til Lisa og Per og deres sønn Henrik. Lisa kommer vaggende ned trappa. Over skuldra henger en bag med nattøy og toalettsaker. Per kjører fram bilen. Går inn og henter sin høygravide kone. Får henne inn i bilen, kaster bagen i baksetet og kjører mot sykehuset.

Innerst i veien, like ovenfor myra, ligger et rødt hus. Utenfor er det hardtrampet leire. Et enslig tre uten blader bøyer seg svakt i vinden. Inne er det en kjøkkenkrok i det høyre hjørnet, like ved et ildsted. I motsatt ende av rommet, bak et enkelt forheng, ligger ei stråmatte. Det er Kanuu og Sabrias soverom. Sabria har stelt i stand ei egen fødeseng like ved ildstedet. Fødselen er nær og hun har hjelp av nabojenta med forberedelsene. Kanuu er der ikke, er i nabolandsbyen for å få hjelp til sykdommen sin. Magesmerter, halssmerter. Dro før sola hadde stått opp. Tre timers spasertur.

Vegger hvite som snø. Stram lukt. Lisa er kvalm, men merker det knapt. Smerter i magen og underlivet. Det er som om noen har stukket inn en kniv og vridd rundt. Hun har vansker for å puste. Svetteperlene på panna drypper ned i øynene. Per er sammen med sin kone. Holder henne i hånden. Tørker svetten i panna. Pausene blir kortere. Kan ikke være lenge igjen før fødselen er i gang. Per kjenner at kona klemmer til hver gang veene kommer.

Sabria skriker. Veene er som kniver i underlivet. Ingen holder henne i hånden. Rommet er lite, men lyst. Store, åpne hull i veggene sender varme vinder inn i rommet og får støvet til å danse i det skarpe, rødgule lyset. Nabojenta vifter fluene bort. Tørker av henne svetten. Da kommer landsbyens fødselshjelper inn. Tramper på jordgulvet for å skremme bort de sultne hundene som er i hælene hennes. Skyller de kraftige nevene i vannet som står i et fat på benken. Lener seg over Sabria og sier med mild, rolig stemme at hun skal presse.

Press! roper jordmora. Du må ikke gi deg! Lisa skriker. Mannen hennes tørker henne i panna. Kaldt, tenker hun. Hun ser at en pleier åpner et skap med blått lys. Tar ut noen instrumenter og gir dem til legen. Det er en kniv. En stor, skarp kniv. Lukker skapdøra med et lite smell. Alle bruker hansker. Alt er rent, desinfisert. Ikke en bakterie som de ikke har full kontroll over. Myk, varm seng. Apparater i ulike størrelser lyser i grønt og gult og blått og rødt og gir av og til fra seg små pip. Det er rent, hvitt, lyst, og trygt.

Nabojenta henter varmt vann fra gryta som henger over ildstedet og småkoker. Noen gamle laken er revet opp til håndklær. Væter dem og gir et par til fødselshjelperen. Hun legger dem på Sabrias mage. Fødselen er nær, det føler hun. Tankene kverner rundt i hodet hennes. To jenter har hun født. To jenter har hun mistet. Det er en gutt denne gangen. Det må være en gutt. Press! sier stemmen. Hun presser.

Da Henrik kommer inn døra, henger det en lapp om at far og mor er på sykehuset. Mor skal føde. Mormor kommer innom i sekstiden. Husk å bade. Han smiler. Kaster fra seg sekken og henger jakka på knaggen. Går opp og tapper vann i badekaret. Varmt vann.

Kanuu går bortover veien. Kritthvite tenner lyser opp det mørke ansiktet. Trærne vaier i den svake vinden. De vide klærne henger i klaser rundt den lange, tynne kroppen. Han føler seg slapp. Han er sint. Men på hvem? Det vet han ikke. Like ved hjemmet sitt ser han flere barn sparke fotball. Barbeinte føtter under oppsvulmet mage. Tøyfilla flyr gjennom lufta. Lander ved hans føtter. Han tar den opp og kaster den tilbake til den viltre gjengen.

Dørklokka ringer. Det er Jonas og Jeppe. Om Henrik vil være med ut og spille fotball? Gjett om, svarer han. Vent litt. Løper opp i andre etasje, stenger vannet og trekker ut proppen. Bader seinere, tenker han og løper ned, og ut, og opp den nyasfalterte veien til fotballbingen. Grønt gress og Jeppes nye fotball.

Idet Kanuu hopper over kloakken som renner mot myra, kommer ei eldre kvinne ut av huset deres. Kjenner henne ikke. Vet ikke at jobben hennes er over. Hun retter på BH-stroppen og merker at det er kjøligere nå. En kald vind stryker henne over det svette ansiktet. Hun stikker pengene i lomma og nikker kort til Kanuu idet hun passerer ham. Rynker på nesa, stanken av kloakken er uutholdelig.

Mormor er ferdig med å handle. Babytøy i mengder. Hun er så stolt. Endelig ei jente, tenker hun. Henrik er en flott gutt, men det er noe spesielt med jenter. Dulle med dem, kle dem opp, vise dem fram. Olden-flaska med kildevann ligger som vanlig på toppen i veska. Den er helt nødvendig. Krystallklart, rent og godt kildevann. Ingenting er vel bedre enn det? tenker hun idet hun tar en slurk og går over den nyfeide gata på grønn mann.

Kanuu er overlykkelig over at de endelig fikk en gutt. Nyvasket ligger han på Sabrias mage. Men hvorfor svetter babyen sånn? Hoster, skriker. Nabojenta sier at hun skal hente doktoren.

Byens medisinkvinne kommer inn. Børster av seg støv og tørker av føttene på det hardtrampede jordgulvet. Løfter opp babyen. Skal ta noen prøver, sikkert. Kanuu kjenner at han ikke greier mer. Har ikke overskudd. Legger seg på stråmatta i den andre enden av rommet. I det fjerne hører han stemmer, sang og trommer.

Mormor henger jakka pent på plass, tar på seg en hvit, ren, fotsid frakk, trekker på seg hvite gamasjer over de brune, høyhelte skoene. Om hun er forkjølet, nei rister hun på hodet. Fint, sier stemmen, du kan gå inn til din datter. Smilende går hun gjennom den lyse, lange gangen. Finner rom 306. Åpner forsiktig den hvite døra og ser to nyredde senger. Hm, tenker hun. Tomannsrom. Ved den ene sengen ser hun sin svigersønn med ryggen til. Hei, sier hun stille.

Byens medisinkvinne løfter opp barnet, sier at babyen sikkert vil klare seg. Kommer bort til Kanuu. Ser at han vrir seg i smerter. Ber ham åpne munnen. Halsbetennelse sier hun, roter i veska og gir ham medisin. Han brekker seg og kaster opp. Oppkastet blir slukt av den tørre jorda. Små biter av eple er det eneste beviset. Rop fra kjøkkenet.

Idet mormor går inn i rommer, ser hun kritthvite tenner som lyser opp to hvite, glade ansikt. I datterens fang ligger den nyfødte jenta innpakket i et rosa teppe. Er hun ikke flott? sier Lisa. Stolt gir hun barnet til sin mor. Hun løfter det som den kosteligste skatt i verden. Det lukter baby, sier hun og smiler. Ømt gir hun barnet et kyss på kinnet.

Seint den natta kommer byens eldste til Kanuus hus. Babyen er død. Gutten som de har vente på i ni år, er død. Sabria stirrer på sin mann med uttrykksløse øyne. Ser at et mørke senker seg over sin mann. At han er trist, slapp og har store smerter. Ber om at det må være over nå, vet ikke hvor mye mer de kan tåle.

Timene snegler seg av sted. Kanuus smerter er hinsides verden, men han klager aldri. Taus. En slange spiser ham opp innenfra. I skinnet fra vokslyset ser han fire ansikt. Triste ansikt …

Tilbake til CSD12-prosjektets rapportvisningsside