Bidrag til skrivekonkurransen 2004

Om viktigheten av vann og sanitære forhold

Den menneskelige eksistens er en tilstand kontrollert av faktorer vi ikke kompromissløst kan endre rekkefølgen på. Enkelte naturgitte forutsetninger må ligge til grunn dersom det på samme sted skal være muligheter for organisk liv. En hyppig denotasjon på en av disse essensielle faktorene er vannet. "Uten vann, intet liv" heter et mye brukt slagord innen markedsføring så vel som internasjonalt utviklingsarbeid. Det hersker en allmenn forståelse for at tilgang til rent vann er avgjørende for om et menneske lever eller dør. Relatert til tesen omhandlende liv og vann ligger viktigheten av forsvarlige sanitære forhold. Hygiene og drikkevann er to av de hyppigste årsakene til at et skremmende antall mennesker dør av sykdom, infeksjon og dehydrering hver eneste dag. Selve definisjonen på den absolutte fattigdommens amalganisering av håpløs og grotesk lidelse, er bildene av et dødsdømt samfunn uten tilgang på de to nevnte essensielle faktorer. Enten disse bildene opptrer passivt eller direkte vil de hos de aller fleste prege det mange håper på er en latent empatisk følelse i menneskesinnet. En følelse av urettferdighet og krenkelse av det vi på internasjonal basis anser som naturgitte rettigheter. Bildene av mennesker samlet rundt en enslig drikkevannskilde, infisert av kolera og en flere timer lang vandring unna hjemstedet gjør noe med et menneske. Personlig velger jeg, i kraft av en optimistisk holdning til menneskelig empati, å klamre meg til denne teorien.

Den internasjonale diskusjonen vedrørende vann og sanitære forhold ble viet stor grad av oppmerksomhet under de celebre møtene i Johannesburg. Situasjonen i fordelingen mellom den rike og fattige delen av verden er skjevere enn noen gang hva gjelder gjennomsnittlig forbruk av vann og energi per individ.

40 000 barn dør av mangel på rent drikkevann og forsvarlige sanitære forhold hver eneste dag. Bare denne setningen gjenspeiler misforholdet mellom den teoretiske, pliktetiske følelsen i mennesket, og det faktiske innslaget av etikk i handlingen. Skjevfordelingen er enorm, på tross av utallige intelligent formulerte linjer om solidaritet og internasjonalt ansvar. 20% av verdens befolkning kontrollerer 80% av ressursene. Vann og energi er intet unntak. Graden av kunstig vanning og utbygging av vannparker i den vestlige verdenen virker absurd sett i et internasjonalt perspektiv.

Spørsmålet om vann og sanitære forhold omhandler ikke utelukkende menneskelige hensyn, eller de vedtatte menneskerettighetene. Det er et stadig økende spørsmål om internasjonal sikkerhet. Verdens desidert største utfordring, menneskelig og sikkerhetspolitisk, er den enorme, håpløse fattigdommen. Den brutale virkelighetens avskyelige realiteter, menneskeskapt som bare et individ med svikt i forholdet etisk teori og praktisk handling kan gjøre det. Samtidens største trussel er den ekstreme fattigdommen; fundamentalisme og hat er gode pedagogiske verktøy i en hverdag der tilfeldigheter avgjør om man det neste døgnet er død eller levende. Forferdelige konsekvenser er nærmest en garanti dersom ikke flere mennesker hjelpes ut av den mest ekstreme formen for fattigdom. Den som behersker en nasjons tilgang til vann, behersker også selve nasjonen. Det er nettopp dette faktum som har gjort spørsmålet om vann til et militært strategisk anliggende.

Utviklingshjelp kan gis i flere varianter. Det er naivt å innbille seg at samtlige metoder er like vellykket. Den nedverdigende veldedighetspolitikken har utvilsomt bekreftet så altfor ettertrykkelig at den ikke fungerer dersom man har et langsiktig håp om en fremtidsrettet utvikling. Nøkkelen til utvikling i fremtiden hviler på hvorvidt den rike delen av verdensbefolkningen greier å rette opp misforholdet mellom sine pliktetiske teorier, og realpolitiske handlinger. Dersom utviklingshjelp skal vise seg vellykket må den gis ut

i fra en reell solidaritetstanke, ikke en etisk egosentrisk, lettvint måte å kvitte seg med samvittighetskvaler på. Hjelpen må komme ut i fra menneskelige hensyn, et ansvar for det samfunnet vi er en del av. Verdensbefolkningens behov kan ikke forveksles med verdensbefolkningens grådighet. At et samfunn tjener seg rikt på et annet samfunns død og lidelser kan umulig rettferdiggjøres, uansett hvor mye penger det dreier seg om. Undervisning, fjerning av ekstreme gjeldsbyrder samt hjelp til investering i relevant teknologi som kan gi u-landene forsvarlige sanitære forhold og rent drikkevann, er noe som må ligge til grunn dersom vi skal greie å løfte millioner ut av en dødsdømt tilværelse av avskyelighet.

Motivasjon både blant industrialiserte land og utviklingslandene, en vilje til å arbeide, og en optimisme om en dag å nå målet, er like essensielt for vellykket utvikling som vann er for mennesket. Dersom vi skal greie å forandre dagens verdensbilde, kreves det en endring av vestlige prioriteringer. Det hjelper ikke menneskeheten at det er vann på Mars dersom mann ikke har tilgang på rent drikkevann.

Katrine Engen, 2AAA, Frederik II vgs. Fredrikstad