Naturskoler i Norden - rapport

Norges bidrag til rapporten
"Naturskoler i Norden"(Nord 1996:8)
Skrevet av Kjersti Moltubakk, Direktoratet for naturforvaltning.

Innhold:

Miljøundervisning i Norge

Naturskoler i Norge

Adresser

Miljøundervisning i Norge

Miljøundervisningen i Norge har vært i utvikling siden 70-tallet da miljøspørsmål kom inn som obligatorisk emne i grunnskolen og i formålsparagrafen for videregående skole. Gjennom forskningsprosjektet "Miljølære i grunnskolen" ble det utviklet materiell og metoder i tråd med prinsippene for FNs miljøundervisningsprogram IEEP (Tblisi 1977). Miljølæreprosjektet var et viktig bidrag for å bygge opp kompetansen innen miljølære, men var ikke alene nok til å etablere miljøundervisning som en sentral del av opplæringen.

Gjennom stortingsmelding 46-1988/89 "Miljø og utvikling", som kom i kjølvannet av Brundtlandkommisjonens rapport, fikk miljøundervisning høy prioritet, noe som på nytt er understreket i Agenda 21 (Rio 1992). For å følge opp målsettingene i stortingsmeldingen har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) utarbeidet en strategi for arbeidet med miljøundervisning. Sentrale elementer i strategien er:

- integrering av miljølære i alle fag og læreplaner på alle nivåer fra grunnskole til høyskole

- gjennomføring av etterutdanningskurs i miljølære for lærere i grunn- og videregående skole

- etablering av landsomfattende miljøprogrammer som støtte for lokale undervisningsprosjekt

- utvikling av nye undervisningsenheter på høyskole og universitetsnivå

Miljølære har blitt et prioritert tema innen utdanningssektoren, og i perioden 1988-1993 har KUF avsatt vel 50 millioner kroner til miljøundervisning.

Selv om miljøundervisning er nedfelt i sentrale planer og er politisk prioritert, er målene for miljøundervisningen langt fra nådd. En undersøkelse som ble gjennomført i 1993 viste at miljølære ofte er med i skolens planer, men at mye av denne undervisningen fortsatt skjer innenfor klasserommet og med tradisjonelle undervisningsmetoder.

Erfaringer fra miljølæreprosjektet på 70-tallet viste at miljøundervisning forutsetter bruk av nærmiljøet som arena for læring, og at de generelle faglige prinsippene må eksemplifiseres lokalt slik at elevenes handlingskompetanse utvikles på grunnlag av konkrete erfaringer. Videre ble de fastslått at miljølære krever en tverrfaglig tilnærming. Miljøundervisning er derfor blitt sett som redskap for skoleutvikling med lokalt læreplanarbeid og tverrfaglig prosjektarbeid som viktige element. KUFs miljølærestrategi legger vekt på å få miljølære inn som en integrert del av skolens etablerte virksomhet, samtidig som samarbeidet mellom skolen og samfunnet forøvrig forsterkes. Noen sider ved KUFs miljølærearbeid vil her presenteres.

For å styrke miljøkompetansen i lærerutdanningen er det innført et obligatorisk 1/2-årskurs i "Natur, miljø og samfunn" ved alle lærerhøyskoler. I tillegg er det utviklet miljøfaglige kurs ved flere regionale høyskoler og opprettet sentra for miljø og utvikling ved universitetene. I skolen tilbys lærere et 40-timers etterutdanningskurs i miljølære. Etterutdanningen skjer på den enkelte skole og inkluderer en faglig del, en pedagogisk del og en prosjektplanleggingsdel. Ved utgangen av 1993 hadde 80% av lærere i videregående skole og 25% av grunnskolelærere gjennomført etterutdanning i miljølære.

I forbindelse med den store skolereformen som er igang i Norge - Reform 94 - blir det nå utarbeidet nye læreplaner for hele skoleverket. Miljøspørsmål er sikret en sentral plass i den nye generelle planen for grunnskole og vidergående opplæring. I planen som skal være styrende for innholdet i norsk skole, heter det bl.a.:

Reformarbeidet har ført til store omlegginger i den videregående skole og det lages nå nye læreplaner for alle fag og studieretninger. Det er et krav at miljøspørmål skal være en integrert del av alle planene. I tillegg er naturfag obligatorisk for alle elever i første årskurs. Det forutsettes også at alle elever deltar i et tverrfaglig prosjektarbeid i løpet av første årskurs.

For å stimulere skolene til en handlingsretta miljøundervisning er det etablert landsomfattende miljølæreprogram. Noen av disse er del av europeiske eller nordiske prosjekt. Flere av programmene bygger på at skolen "adopterer" et naturområde f.eks. en bekk eller kyststrekning, hvor de en eller flere ganger i løpet av året foretar ulike typer av registreringer og målinger. Opplysninger legges inn i nasjonale databaser og skolene får rapporter og nyhetsbrev tilbake med resultater. Fra å være mest fokusert på naturfaglige tema og overvåking av miljøtilstand, har programmene etterhvert fått en klarere tverrfaglig profil. I programmet "Vår bekk - Norges vassdrag" blir både naturfaglige, samfunnsfaglige og kulturhistoriske sider vektlagt. Tema som kulturlandskap, arealbruk og kommunal planlegging vil nå integreres i flere program, og et eget prosjekt om arkitektur og omgivelser er under utvikling. I 1993 deltok 400 grunnskoler og 150 videregående skoler i program om vann og vassdrag, 350 skoler deltok i Kystprogrammet og 200 skoler i program om energi.

De nasjonale programmene er ikke ferdige undervisningstilbud, og det forutsettes at skolene selv tilpasser stoffet til lokale forhold og legger temaet inn i lokale læreplaner. Sentralt produsert veiledningsmateriell og registreringsskjemaer kan fungere som idéer og inspirasjon for lokale prosjekt. Flere skoler har utarbeidet egne miljølæreplaner med utgangspunkt i lokale miljøforhold hvor nasjonale program inngår som del av en helhetlig læreplan.

Utvikling av bedre samarbeidsrutiner mellom skole- og miljøvernsektor er sett som et viktig ledd i miljøundervisningen. Det er etablert et nært samarbeid mellom KUF og Miljøverndepartementet, og både forskning, forvaltning og næringliv er med som samarbeidspartnere i de nasjonale programmene. På regionalt nivå er det opprettet fylkeskontaktgrupper for miljøundervisning med Statens utdanningskotor og Fylkesmannens miljøvernavdeling som sentrale aktører. I kommunene oppfordres det til økt samarbeid mellom skolen og øvrige etater, ikke minst for å trekke skolen med som aktør i det lokale miljøvernarbeidet.

Norge har deltatt i internasjonale program for miljøundervisning koordinert av bl.a. UNESCO og OECD. Flere av de nasjonale miljølæreprogrammene inngår i oppfølgingen av ENSI-programmet (Environment and School Initatives) som fokuserer på aksjonslæring. I tillegg er Kystprogrammet del av Coastwatch-Europe, mens HOVIS (havovervåkingsprogram) inngår i The North Sea Project.

På nordisk plan har miljølæresamarbeid skjedd både gjennom deltakelse i de store nordiske symposier om miljølære og ved deltakelse i nordiske miljølæreprosjekt. Det nordiske miljøprogrammet MUVIN, som fokuserer på interessekonflikter i bruk av naturressurser, er gjennomført ved 20 skoler. MUVIN-programmet vil videreføres i Norge med en fase 2 fra høsten 1994, hvor flere skoler inviteres til å delta.

De siste tiårene har vi sett en økende miljøinteresse i skoleverket, noe som har resultert i ulike undervisningsforetak der natur og miljøvern står i fokus. Miljølære er blitt etablert som en del av skolens ordinære undervisning, i hovedsak knyttet til nasjonale miljølæreprogrammer og lokale prosjekter. Miljøundervisningen tar gjerne utgangspunkt i naturforhold og miljøutfordringer i lokalmiljøet, med prosjektarbeid og feltregistreringer som vanlig arbeidsform.

I tillegg til skolens ordinære miljøundervisning har det etterhvert dukket opp en rekke lokale tiltak hvor skoleklasser kan komme for dagsopphold og delta i ulike aktiviteter. Karlsvika naturskole i Tønsberg var først ute med etablering i 1981. Skolen er finansiert over skolebudsjettet i kommunen, har en ansatt lærer og tilbyr opplegg både for barnehager og klasser i grunnskolen. Naturskolen benytter et strandområde som "skolestue" og elevene deltar i aktiviteter på og ved sjøen med bruk av båter, fiskeredskaper, måleinstrumenter m.m.. Naturopplevelser i all slags vær er en hovedidé for skolen som ønsker å skape økt naturforståelse og aktivt miljøengasjement.

En statuskartlegging foretatt av Direktoratet for naturforvaltning (DN) i 1991 viste at lignende tiltak var etablert eller under planlegging i flere kommuner. Nedlagte skoler, småbruk og fyrstasjoner er blitt satt i stand som ekskursjonssentra med hovedvekt på friluftsliv, natur- og miljøemner. Bare et fåtall av disse har ansatt personell eller fast driftsstøtte fra kommunen, slik Karlsvika har.

Blant igangsatte tiltak finnes også det vi kan kalle mobile naturskoler. Flere steder langs kysten benyttes "miljøbåter" for ekskursjoner og naturstudier i forbindelse med miljølæreprosjekter. En "miljøbuss" med utstillinger og feltutstyr har også vært i drift. I tillegg finnes gårdsbruk, muséer, naturinformasjonssentra og kystkultursentra som også gir tilbud til skolen.

Ut fra den foreløpige kartleggingen kan det se ut til at interessen for naturskoler er økende. Tiltak er oftest initiert og drevet fram av privatpersoner, organisasjoner og kommuner med en viss grad av offentlig støtte. Naturskoler har til nå ikke vært noe sentralt satsingsområde, og det er ikke gjort forsøk på noen sentral samordning eller utvikling av feltet. Det mangfold av tiltak som er etablert preges av lokalt initiativ og stort pågangsmot, med store variasjoner når det gjelder organisering og drift.

Et mangfold av begrep er tatt i bruk for å karakterisere de ulike undervisningstilbudene bl.a. natur- og miljøskole, naturlivsskole, kystskole. Det finnes ingen standardisert definisjon eller sentralt gitte kriterier for å benytte de ulike benevnelser, og det kan være vanskelig å operere med klare skillelinjer mellom de ulike tiltakene. Noe av essensen synes å ligge i det å vere ute, få erfaringer og opplevelser i naturen, og få kunnskaper og ferdigheter gjennom praktisk handling. I vid forstand kan naturskole like gjerne betraktes som en aktivitets- og formidlingsform, enn som et "sted" med særlige naturforhold eller materiell utrustning.

Begrepet "naturskole" er foreløpig lite brukt i Norge, og det er vanskelig å gi noen enhetlig beskrivelse av de lokale tiltak som er etablert. Følgende punkt er et forsøk på å sammenfatte noen felles kjennetegn/kriterier for hva som kan kalles en naturskole:

Går vi ut fra kriteriene over vil naturskolebegrepet ikke omfatte steder uten ansatt lærer, hvor man heller kan benytte benevnelsen ubemannet leirsted eller ekskursjonssted. Dette er gjerne private stiftelser eller kommunale tiltak som benyttes av en eller flere skoler i en kommune for dagsbesøk og evnt. overnatting. Den besøkende klasselærer er i disse tilfeller selv ansvarlig for undervisnings- og aktivitetsopplegg, evnt. basert på tilgjengelig materiell som informasjonshefter, forslag til arbeidsoppgaver, feltutstyr o.l.

Andre tiltak som faller noe utenfor kjennetegnene for naturskole er muséer og informasjons-sentra hvor naturveiledning, natur- og kulturformidling er en sentral aktivitet. Disse er primært rettet mot allmenhet og turister, men har ofte skoler i regionen som en viktig målgruppe og kan i en del tilfeller benytte samme arbeidsform som naturskoler. I tillegg til å tilby utstillinger og tematurer, har flere muséer og informasjonssentre utviklet særlige undervisningstilbud hvor aktiviteter, arbeidsoppgaver og feltundersøkelser under ledelse av museumspedagog, naturveileder el.l. inngår som en del av opplegget.

En tredje gruppe som kan nevnes er leirskoler. Disse skiller seg fra en naturskole ved å tilby opphold av lengre varighet, vanligvis en uke, fortrinnsvis til skoler utenfor egen kommune. I innhold og arbeidsmåter er det likevel store likhetstrekk, med sterk vekt på elevenes egne erfaringer og opplevelser i natur. Leirskole er en pedagogisk arbeidsmåte som er nedfelt i både grunnskolelov og mønsterplan, og det har gjennom flere år vært en politisk målsetting om at alle elever må få minst ett leirskoleopphold i løpet av grunnskoletiden. Gjennom utviklingsarbeid de siste årene har flere leirskoler utviklet en klarere miljøprofil og en større integrering i brukerskolenes læreplaner.

I den videre beskrivelse vil naturskole i første rekke benyttes om steder med fast bemanning uansett hvorvidt de kaller seg naturskole, miljøskole el.l. Begrepet vil til dels også omfatte ekskursjonssteder og informasjonssentra hvor naturskoleaktiviteter er en sentral del av virksomheten.

I og med at det ikke finnes sentrale retningslinjer eller definisjoner på naturskoler, er det heller ingen felles definerte målformuleringer. Med bakgrunn i et utvalg lokale målsettinger og generelle beskrivelser av en del lokale tiltak, er det mulig å finne enkelte fellestrekk knyttet til begrepene: opplevelse, naturforståelse, miljøbevissthet.

Naturopplevelser og egenaktivitet er et kjennemerke for all naturskolevirksomhet, og blir framhevet både som verdi i seg selv, og som kilde til økt kjennskap og forståelse. Elevene skal få oppleve natur på nært hold, få føling med vær og vind, dyre- og planteliv, og oppdage naturens mangfold. Med naturopplevelsen som utgangspunkt ønsker naturskolene å bidra til forståelse for naturprosesser, økologiske sammenhenger, kulturhistoriske endringer og dagens miljøutfordringer, og fremme kunnskap og holdninger i natur- og miljøspørsmål. Et siktemål er samtidig å ta vare på gleden ved å være ute, få nye erfaringer og kunne mestre nye utfordringer. Sosiale mål er også nevnt, bl.a. oppøving i samarbeid og utvikling av praktiske ferdigheter slik at elevene skal kunne ta ansvar både for seg selv og for andre. I hvilken grad opplevelse og aktivitet er vektlagt i forhold til kunnskaper, ferdigheter og holdninger vil variere fra sted til sted.

Som en sammenfatning kan det skisseres følgende generelle målsettinger:

Naturskolenes målgruppe er i første rekke klasser i grunnskolen. Noen naturskoler har spesialisert seg på tilbud for enkelte klassetrinn, mens andre tilpasser opplegg for grupper helt fra barnehage til videregående skole. Dette vil i høy grad avhenge av kapasitet på den enkelte naturskole.

Undervisningstilbudet ved en naturskole har som utgangspunkt natur- og kulturforhold i området, hvor man i stor grad benytter en praktisk utforskende arbeidsmåte ut fra prinsippet: å lære er å oppdage! Egenaktivitet er sentralt, og det legges vekt på at elevene selv skal gjøre sine erfaringar og oppdagelser, mens naturskoleleder og klasselærer fungerer som ressurspersoner og legger tilrette for aktiviteter.

Et naturskolebesøk har gjerne et tredelt forløp. Først en felles samling med praktisk informasjon og introduksjon til dagens tema. Deretter inndeling i grupper med evnt. klargjøring av utstyr og materiell før selve aktivitetsfasen setter inn. Innhold og metoder vil variere ut fra tema og aldersgruppe, men både fysisk aktivitet, sanseopplevelser, undring, refleksjon og problemløsning er ofte sentrale element. Utvikling av samarbeidsevner og praktiske ferdigheter kan være andre viktige sider. Matpause med bål hører også med, enten som avbrekk i aktivitetene eller som del av en felles oppsummering og avslutning.

Tema kan spenne fra rene naturstudier (f.eks. livet i fjæra) til praktiske oppgaver som fiske, snekring av fugleholker, kanopadling, prøvetakinger eller natur- og kulturhistoriske registreringer. Det ligger store pedagogiske utfordringer i å bruke naturen som læringsarena, samtidig som dette kan åpne for arbeidsmetoder som ivaretar både de faglige og sosiale sidene ved læringsprosessen. Naturskoletanken er på denne måten sammenfallende med definisjonen for uteskole slik den er presentert av Rudaa og Selnes 1990:

Naturopplevelse og friluftsliv er grunnleggende element i naturskoleoppleggene, og det legges vekt på at elevene skal kjenne trivsel og glede ved å ferdes ute i naturen, gjerne i all slags vær. Med naturen som lærested vil biologi og økologi ofte få en sentral plass i naturskolenes opplegg, selv om det også legges vekt på et tverrfaglig perspektiv. Miljøforståelse krever en viss basiskunnskap, og flere naturskoleopplegg er bygd opp omkring naturstudier i felt der man ved nærstudie av enkelte arter eller økosystem søker å få innsikt i økologiske prosesser. Kunnskap om miljøet krever også innsikt i hvordan mennesket har utnyttet ressursene gjennom tidene, og både kulturhistorie, håndverkstradisjoner og kjennskap til dagens næringsvirksomhet kan være integrerte deler av et naturskoleopplegg.

Naturskolens virksomhet bør ikke betraktes isolert fra øvrig undervisning. Det er en forutsetning at temaet for naturskolebesøket integreres i et helhetlig opplegg med både for- og etterarbeid i klassen. Naturskolebesøket kan også ha positive ringvirkninger ved å inspirere lærere til å legge mer av skoledagen utendørs f.eks. å ta i bruk naturområder i skolens nærmiljø til miljøundervisning og friluftslivsaktiviteter.

De ulike naturskoletiltakene inngår ikke som en formell del av grunnskolen i motsetning til leirskole som både er hjemlet i lov om grunnskolen og anbefalt som arbeidsområde i mønsterplan for grunnskolen. I enkelte kommuner benyttes naturskoler som en del av miljøundervisningstilbudet og inngår i lokale miljølæreplaner.

Grunnskolens miljøundervisning er både knyttet til lokalt læreplanarbeid og til nasjonale miljølæreprogrammer som skolene kan delta i. Bruk av naturområder i skolens lokalmiljø inngår ofte som en del av miljøundervisningen. I flere av de nasjonale miljølæreprogrammene skal skoleklasser "adoptere" et område (eks. kyststrekning, bekk) og i løpet av året foreta ulike typer av kartlegging, registrering og målinger. Naturskoler og miljøbåter har vært trukket inn i gjennomføring av disse nasjonale programmene, i tillegg til å fungere som ressurs for mer lokalutviklede opplegg.

I kommuner som har faste avtaler med en naturskole kan en skoleklasse få ett eller flere besøk i løpet av skoletiden. Eksempelvis gir Karlsvika naturskole tilbud til alle 1., 4. og 6. klasser i Tønsberg, mens miljøbåten "Snøgg" gir tilbud til alle 7. klasser i Drammen. I praksis vil det være opp til naturskolen og kommunens skolekontor å bestemme hvordan naturskolen skal benyttes og hvilke klassetrinn som skal prioriteres.

I den nye generelle delen av læreplan for grunnskole og videregående opplæring som ble vedtatt av Stortinget i 1993 er miljøspørsmål og menneskers forhold til naturen sterkt vektlagt. Planen fastslår at opplæringen må gi bred kunnskap om sammenhengene i naturen og om samspillet mellom menneske og natur, og må fremme glede over fysisk aktivitet og naturens storhet. Planens framheving av naturglede og sammenhengen mellom naturforståelse og naturopplevelse er helt i samsvar med de idéer som naturskolene står for.

I motsetning til i Sverige, Danmark og Finland, har ikke Norge noen egen forening for å fremme naturskolepedagogikk og praktisk miljøundervisning. Norsk leirskoleforening har imidlertid vært opptatt av å spre uteskole som pedagogisk arbeidsform - ikke bare i leirskolen, men også i grunnskolen - og gir gjennom sitt blad "Uteskole" praktiske råd og tips om undervisningsopplegg i natur.

Planer for å danne et "Forum for miljølære" med medlemmer både fra skoleverk, leirskoler, frivillige organisasjoner og miljøvernforvaltning har vært diskutert, men er ikke realisert enda.

Etablering av naturskoler har stort sett vært basert på lokalt initiativ, ofte med engasjerte enkeltpersoner, stiftelser eller organisasjoner i spissen. Den lokale tilnærmingsmåten innebærer store variasjoner i organisering og drift, noe som gjør det vanskelig å komme med en generell beskrivelse.

Sentrale skole- og miljøvernmyndigheter har hittil i liten grad vært engasjert i etablering av naturskoler, og bare unntaksvis bidratt med midler. Fylkesetater innen skole og miljøvern har vært noe sterkere involvert, men hverken her eller på kommunenivå finnes faste tilskuddsposter for denne type tiltak. For en del anlegg står kommunen som eier av hus og utstyr, og yter også tilskudd til drift.

I de fleste tilfeller vil finansiering av anlegg samt videre driftsmidler være avhengig av flere kilder, inkludert både privat støtte, bidrag fra ulike offentlige etater og brukerbetaling fra skolene/elevene. Mangel på ordinære tilskuddsordninger gjør at driften ofte er svært usikker. Dugnadsarbeid er utbredt, og det er også forsøkt en rekke samarbeidstiltak for å utvide driften og utnytte ledig kapasitet i helger og ferier. Eksempel på dette har vært å etablere sosialpedagogiske tilbud som del av naturskolen eller benytte naturskolen til kurs, seminarer og feriested o.l.

Fra miljøvernhold har engasjement når det gjelder naturskoler vært koblet til en generelt økende satsing på informasjon og holdningsskapende arbeid. Miljøvernsektoren har de siste årene gitt støtte til etablering av flere naturinformasjonssentra hvor aktivitetstilbud for skolen vil være en del av den ordinære virksomheten. Gjennom støtte til et forsøksprosjekt i naturveiledening er det også utviklet lokale tilbud i enkelte kommuner basert på naturskoleidéen.

Videre utvikling av naturskoletanken i Norge er lansert som et mulig samarbeidsfelt mellom skole- og miljøvernsektor. Som et første skritt vil det være aktuelt å foreta en evaluering av allerede eksisterende tiltak, både for å få en bedre innsikt i innhold og organisering, få kartlagt de økonomiske sidene ved denne type tiltak og vurdere virksomheten i forhold til skolens øvrige miljøundervisning. Dette vil framskaffe erfaringer som kan legges til grunn for å vurdere videre arbeid. Hvorvidt dette blir et felles satsingsområde gjenstår å ta stilling til.

Naturskoler kan ses som et ekstra tilbud til skolens ordinære virksomhet, hvor etablering og drift i første rekke vil være et kommunalt anliggende. Det er derfor grunnleggende å få avklart hvilket ansvar kommunene kan ta på seg, og på hvilken måte naturskolevirksomhet kan integreres i kommunale miljølæreprogram. Uansett er det viktig å utnytte allerede eksisterende ressurser, og se på muligheten av å samordne ulike typer virksomhet innen miljøundervisning og naturformidling. Her vil erfaringer som er gjort i Norden forøvrig også kunne trekkes inn.

Som en luftig fabulering skisseres her to mulige utviklingsmodeller for naturskoler i Norge:

Naturskolen som idé har et stort potensiale med tanke på å utvikle tilbud til flere skoleslag og klassetrinn, fra enkle opplevelsesturer for de minste til mer spesialiserte temadager i økologi og miljøvern for de eldste. En mulighet som kan vurderes er å utvikle naturskoler til miljøpedagogiske kompetansesentra som på ulike måter skal bistå og videreutvikle skolens miljøundervisning i kommunen. Dette innebærer f.eks. at naturskolen er faglig og metodisk oppdatert, utvikler lokaltilpassede praktisk-metodiske opplegg, arrangerer studiedager for lærere, tilbyr etterutdanning i økologi, uteskolemetodikk osv., og gir råd og tips når det gjelder utstyr og litteratur som kan benyttes i miljøundervisning ved egen skole. En slik ordning bør i tilfelle ha tilknytning til skolekontor/skoleadministrasjon i kommunen.

Etablering av naturskoler som del av et større kompleks, eller i samarbeid mellom institusjoner eller organisasjoner er også en mulighet som kan vurderes (f.eks. samarbeid naturinfosenter-naturskole). Flerbruksløsninger kan gi bedre utnyttelse av lokaler utenom skoletid og gi naturskolen en bredere basis, samtidig som man får rettet aktivitet mot flere målgrupper. En mulighet er å kombinere naturskole med turisme eller fritidstilbud hvor aktiviteter og informasjonsvirksomhet knyttet til natur- og kulturformidling står sentralt. Dette kan innebære at naturskoleleder, evnt. i samarbeid med lokale lag og organisasjoner utvikler aktivitetstilbud for fritidsklubber og skolefritidsordninger, kursdager, tematurer o.l. for lokalbefolkning og tilreisende. Denne ordningen åpner for for ulike drifts- og organisasjonsmodeller bl.a. stiftelser hvor både private, organisasjoner og offentlige etater kan inngå.

Naturskoler i Norge er et forholdsvis nytt fenomen, basert på lokale initiativ fra privatpersoner, organisasjoner og kommuner. Det er ikke gjort forsøk på noen sentral samordning eller utvikling av feltet, og vi finner derfor stor bredde og lokale variasjoner i de etablerte tiltakene.

Naturskolene er å betrakte som et supplement til skolens ordinære virksomhet, og tilbyr undervisnings- og aktivitetsopplegg innen friluftsliv og miljølære. Hovedvekten legges på å gi elever opplevelser og erfaringer i natur, og det primære mål er å fremme naturopplevelse, naturforståelse og miljøbevissthet.

Naturskolene dekker et bredt spekter av tema og aktiviteter knyttet til friluftsliv, natur, kultur og næringsvirksomhet. Det benyttes en praktisk utforskende arbeidsmåte med sterk vekt på at elevene gjennom egenaktivitet gjør oppdagelser og erfaringer.

Enkelte naturskoler har et nært samarbeid med kommunen og er trukket inn i lokale miljølæreplaner. For øvrig varierer kommunenes involvering i etablering og drift fra naturskole til naturskole.

Videre utvikling av naturskoler er i hovedsak opp til den enkelte kommune. En evnt felles satsing fra sentrale skole- og miljøvernmyndigheter vil vurderes etter en evaluering av eksisterende erfaringer.

EKSEMPLER PÅ NORSKE NATURSKOLER
Rapporten inneholder eksempler på norske naturskoler. Disse er på nettsidene samlet i et eget dokument: Norske naturskoler.

Adresser

Naturskolen på Gåsbu

v/ Knut Monssen

2324 Vang

Karlsvika naturskole

Karlsvikveien 26

3150 Tolvsrød

Århus natur- og miljøskole

Århusveien 191

3721 Skien

Norsk naturskole

v/ Jon Ingebretsen

3853 Vrådal

Lundsvågen naturskole

Kisteneset 29

4085 Hundvåg

Stabbursnes naturhus og museum

9710 Indre Billefjord

Kvia 4H-gard

Postboks 4

4350 Nærbø

Garnes 4H-undervisningsgård

Soltun Garnestangen

5234 Garnes

M/S Ny-Vigra

Fredrikstad kommune, sektor undervisning

Postuttak

1600 Fredrikstad

Miljøbåten "Snøgg"

Nøsted skole og treningssenter

Svelvikveien 110

3039 Drammen

Miljøbåten "Åsenius"

Åsen Ungdomsskole

3950 Brevik