Jordvern og byvekst

Arealplanlegging og jordvern

Jordvernet ivaretas primært gjennom arealplanleggingen og er et felles ansvar for landbruksmyndighetene og miljøvernmyndighetene. Kommunene har ansvar for arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven og skal ivareta en rekke politiske hensyn, blant annet hensynet til jordvernet. For landet som helhet legges det hvert år ut om lag 20 000 dekar dyrka og dyrkbar jord til utbygging. Mye av nedbyggingen foregår i de deler av landet hvor jordas produksjonsmulighet er størst og på sikt kan dette få alvorlige følger for landets evne til å produsere mat.

Arealressurser
Jordressursen er et viktig grunnlag for all biologisk produksjon og mangfold. I tillegg til klima og vann er jordressursen den viktigste og mest grunnleggende produksjonsfaktoren i landbruket. Jordsmonnet er en knapp og ikke-fornybar ressurs og bare 3 prosent av det totale landarealet i Norge er dyrka. Dette tilsvarer ca 2,1 dekar pr innbygger, noe som er relativt lavt både i europeisk og global målestokk. På global basis er jordbruksarealet pr innbygger 2,7 dekar.

Bare 1/3 av jordbruksarealet, eller ca 1 prosent av arealet i Norge er egnet for matkornproduksjon på grunn av de begrensninger klima, topografi og jordkvalitet setter. Disse arealene har stor forsyningsmessig verdi og representerer en viktig nasjonal interesse.

Etter 2. verdenskrig er det bygd ned over 900 000 dekar dyrka og dyrkbar jord i Norge. Det meste av nedbygginga har foregått i de deler av landet som ligger i klimasone 1 og 2, det vil si med arealer egnet til matkornproduksjon. Noe av arealtapet er kompensert ved nydyrking, men i dag er det svært lite dyrkingsreserver i de beste klimasonene. For landet som helhet legges det hvert år ut om lag 20 000 dekar dyrka og dyrkbar jord til utbygging. Fortsatt nedbygging av dyrka og dyrkbar jord i de beste klimasonene vil få alvorlige konsekvenser for landets samlede evne til produksjon av matkorn.

Fig.2 Jordressurser fordelt på klimasoner, der sone 1 er godt egnet for matkornproduksjon. . Kilde: NIJOS

Konflikter og planlegging
Årsaken til mange av konfliktene mellom jordvern og utbyggingsinteresser ligger dels i at Norge har lite jordbruksarealer, og dels i at de fleste byer og tettsteder ligger i regioner som har best klima for jordbruk, og ofte nær de gode jordbruksarealene. God jord og nærhet til kommunikasjonsårer var lokaliseringsbetingelser fra gammelt av, den gang mange av byene og tettstedene våre ble grunnlagt. Utbyggingspresset i mange av disse områdene er stort og økende og tettstedsareal pr innbygger i Norge har økt fra 250 m² i 1960 til 532 m² i 1990. Mye tyder på at veksten i arealforbruket vil fortsette å øke i byer og tettsteder, fordi vi er inne i en periode med relativt sterk økonomisk vekst.

Dette tilsier at planmyndighetene på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå må sørge for gode planer for arealbruk, der ulike interesser er grundig vurdert og konsekvenser av utbygging er utredet. I områder med press på arealene må det stilles krav om arealøkonomisering. For allerede bebygde områder må muligheter for fortetting være utnyttet. For nye arealer bør det kreves høy utnyttelsesgrad og tettstedsutviklingen må styres mot mindre produktive områder.

Hvorfor jordvern?
Jordvern innebærer vern av jordressursen som biologisk produksjonsfaktor. Tilgang til arealer med god biologisk produksjonsevne er avgjørende for å dekke et av de viktigste menneskelige behov, behovet for mat. Vern av produksjonsgrunnlaget for framtidige generasjoner er grunnleggende og blir en utfordring i framtida. Jordvern er avgjørende for den nasjonale matforsyning, men handler også om å ta medansvar for den globale matvaresituasjonen, og å opprettholde en levedyktig landbruksnæring som kan sørge for nasjonal produksjon av matvarer. Hovedmotivet for vern av dyrka og dyrkbar jord, og særlig arealer med stort produksjonspotensiale, er å sikre mulighetene for matvareproduksjon på lang sikt under ulike forhold. Produksjonsmuligheter på et spredt geografisk område er av betydning i forhold til økologiske og ressursmessige kriser, hvor Tsjernobyl-ulykken er et av de alvorligste eksemplene på en økologisk krise. Føre-vàr-prinsippet tilsier en areal- og miljøvernpolitikk som kan møte framtidige svingninger i den globale matvaresituasjonen.

Ordforklaringer
Arealplanlegging
Den del av planleggingen som omfatter forvaltning og bruk av arealer og andre naturressurser.

Klimasoner Inndeling av landet i forhold til hvordan klima påvirker hva bonden kan dyrke, med vekt på om klima er godt nok til at det kan dyrkes korn og grønnsaker. Sone 1 er best og sone 6 dårligst.

Det benyttes følgende klimasoneinndeling:
Sone 1 Godt egnet for matkorndyrking
Sone 2 Egnet for matkorndyrking
Sone 3 Marginal for matkorndyrking
Sone 4 Marginal for fôrkorndyrking
Sone 5 Egnet for grovfôrdyrking
Sone 6 Mindre egnet for grovfôrdyrking

Fortetting
Ny utbygging i allerede bebygde områder, i første rekke bolig-, industri- og forretningsområder.

Produksjonspotensiale
Arealets mulighet for landbruksproduksjon basert på klima og jordkvalitet.

Les mer andre steder
Stortingsmelding nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk.Miljøverndepartementet 1997.

Stortingsmelding nr 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Landbruksdepartementet 1999.