
		om nettverket \| kontakt \| A til Å \| english

Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Bli kjent med grevlingen

Ikke innlogget.

Logg inn / registrer deg

Bli kjent med grevlingen

Trodde du at det bare var B-gjengen som gikk rundt med sort maske foran øynene? Nei, det gjør nemlig grevlingen også! I motsetning til B-gjengen er ikke grevlingen noen tyv. Hvorfor den har to slike sorte striper i ansiktet, er et mysterium. En forklaring kan være at kontrasten mellom de sorte og de hvite stripene gjør at grevlingene lettere klarer å gjenkjenne andre grevlinger nede i de mørke hitunellene. Det kan nemlig komme fiender ned i hiet for å spise de små grevlingungene, for eksempel rødreven. Så snart grevlingforeldrene hører og lukter at det kommer et dyr mot dem nede i mørket, og de ikke skimter de karakterisitiske stripene, så vet de at de har med en fiende å gjøre. Og da må fienden jages på dør!

Grevlingmammaer kan drepe hverandres unger, spesielt hvis det er to hunngrevlinger i en stor familie som får unger i det samme hiet (men i forskjellig soverom i hiet). Da hender det at den dominerende hunngrevlingen sniker seg bort for å drepe ungene til den andre hunngrevlingen. Det vet hun, så hun vil forsøke å jage bort alle grevlinger som kommer på besøk. Og da er det greit at grevlingene har en så gjenkjennelig ansiktsmaske.

Kjenner du til andre dyr med tyvemaske? Kanskje ikke i Norge, men i andre land? Både mårhunden og vaskebjørnen har sort tyvemaske. Under her ser du hvordan de ser ut. De ligner litt på grevlingen, ikke sant?

Grevlingens slektninger og deres felles kjennetegn

Grevlingen heter på latin Meles meles. Den er et rovdyr, og hører med til mårdyrfamilien. De andre norske medlemmene i mårdyrfamilien er jerv, oter, mår, mink, ilder, røyskatt og snømus. Jerven er det største dyret i mårdyrfamilien, men grevlingen er nesten like stor. Grevlingen er faktisk det største, norske, ville rovdyret som folk kan oppleve å ha rundt seg i nærmiljøet! (Bortsett fra katter og hunder). Grevlingkroppen er rundt 80 cm lang, og høyden er kun 30 cm over bakken (hvor høy er en puddel til sammenligning?). Det betyr at beina er ganske korte. Faktisk har alle mårdyra korte bein. De fleste artene har en langstrakt, pølseformet kropp, unntatt jerven og grevlingen som er litt mer kompakte. Om våren er grevlingen tynn etter en lang vinter uten mat, og veier bare 7-8 kilo. Om høsten er de feite, og har lagt på seg til det dobbelte (14-16 kilo). Verdens tyngste grevling veide 32 kilo og ble fanget ved Moskva i Russland. Hunnene er litt mindre enn hannene, slik det er hos alle mårdyra. Et annet kjennetegn for mårdyra, er at alle artene har en duftkjertel under halerota som skiller ut en sterk musklignende lukt. Hver art har sin karakteristiske lukt. Hvis du lukter på fersk grevlinglort noen ganger, så vil du for alltid gjenkjenne denne lukten.

Hvor kommer hullene i plenen fra?

Grevlingen er en meitemarkspesialist. Det betyr at den maten den liker aller best, er meitemark. Faktisk har grevlingen utviklet sine egne teknikker for å få tak i markene. Det er nødvendig, fordi markene hekter seg fast med bakkroppen nede i hull i jorda. Når det er fare på ferde, drar markene seg raskt baklengs ned i hullet. Når grevlingen kommer over en meitemark, må den derfor være kjapp med å få den opp og slafse den i seg. Hvis en bit av marken sitter igjen i hullet, bruker grevlingen snuten som drill og borrer et jevnt, fint hull i bakken for å få marken opp. Disse såkalte "snutehullene" er omtrent 5 cm i diameter og 10-20 cm dype. De utgjør et karakteristisk sportegn etter grevlingen, og skyldes altså ikke annet enn at grevlingen har spist meitemark. Fordi grevlingen er så glad i meitemark, gjør den seg ekstra umake med å få tak i dem. Hageplener, parker, kirkegårder, beitehager og enger som har god, næringsrik jord med mye meitemark, blir gjennomsøkt systematisk etter mark. Spesielt gressområder der gresset er kort (under 5 cm høyt) er populære "meitemark-restauranter" for grevlingen fordi markene blir lettere å få tak i jo kortere gresset er. Dette gjelder ikke når det er varmt og tørt sommervær, for da gjemmer meitemarken seg nede i jorda for ikke å tørke ut. Under slike tørkeperioder må grevlingen finne seg annen mat. Når det regner igjen, kryper meitemarkene opp på bakken om natten for å spise gress og blader. Det kan være opp til 4000 kilo med meitemark per hektar på god beitemark, så dette er en viktig og forutsigbar matressurs for grevlingen. Over 200 meitemark per natt kan grevlingen få i seg!

Spiser grevlingen noe annet enn meitemark?

Når det er dårlige meitemarktider må grevlingen lete etter annen mat. Da spiser den nesten alt den kommer over. De store, sorte løpebillene som er aktive om natten er god grevlingmat. Det også de feite tordivlene som gjerne holder til under kuruker på innmark. Jordvepsbol i gamle stubber og hull i bakken er grevlingen glad i. Om natten sover de fleste veps, og er for dorske til å stikke når det kommer en inntrenger for å spise larvene deres. Dessuten er grevlingen en tøffing og bryr seg ikke så mye om å bli stukket. Det gjelder også de grevlingene som spesialiserer seg på å spise piggsvin. De kan silblø fra munnen etter piggsvinpiggene, men gir seg ikke. De åpner piggsvinet fra magesiden og spiser det opp innvendig. Etterpå ligger bare det piggete ryggskinnet igjen. Padder spises på samme måten. Vortene i huden utskiller gift, så paddehuden blir liggende igjen. Ellers er høsten den tiden da grevlingene skal spise seg fete, og da må de spise mye søt og fetende mat. Da slafser de i seg all slags bær og nedfallsfrukt de kan finne, og nøtter og korn (særlig havre). En grevling kan ribbe en hel stikkelsbærbusk i løpet av noen tidlige morgentimer.

Hvor bor grevlingen?

Den europeiske grevlingen (Meles meles) har stor utbredelse i Eurasia. I Norge finnes grevlingen på hele østlandet og sørlandet nordover til Trøndelag og såvidt opp i Nordland. Den mangler enkelte steder på vestlandet. Grevlingen er opprinnelig en løvskogsart som også trives i kulturlandskapet. Men intensive og ensartete jordbruksområder er ikke gode grevlingområder. I tillegg til at grevlingen trenger et variert leveområde for å finne mat i de ulike årstider og værtyper, så er gode hiområder minst like viktig. Det er mulig at tilgjengeligheten av gode grevlinghi er den viktigste begrensende faktoren for økning og utbredelse av grevlingbestanden. Uten store og godt isolerte grevlinghi vil dødeligheten av grevlinger være høy i kalde vintre. Det er dessuten viktig at grevlingmødre med unger bor i et hi med nær tilgang på mat til grevlingmoren om våren og sorsommeren, så hun ikke behøver å forlate ungene så lenge for å finne mat. Grevlingungene blir født i februar-mars og moren må gi dem morsmelk i vintermåndene mens hun selv ikke har noe å spise. Dette er en svært kritisk periode for hunngrevlinger, og det er ikke sjelden å finne døde, bittesmå grevlingunger utenfor et grevlinghi tidlig om våren. Da er det moren som ikke har hatt nok melk til alle ungene. Ofte er det bare en til tre unger som vokser opp.

Grevlingen har lange, kraftige klør på framføttene og kraftige, muskuløse armer som kommer godt med når de skal grave seg et hi. Hiene graves helst ut i løs sandjord i øvre halvdelen av skråninger med skog eller buskas til beskyttelse. I områder med lite sandjord og mye steinblokker, graves hiene under store steinblokker eller trerøtter. Noen hi graves under gamle låver, uthus og fabrikker. Grevlinghiene kan brukes i mange generasjoner over hundrer av år, og kan bli kjempesvære. Antall hiåpninger varierer fra en til femten (i sjeldne tilfeller flere). Opptil 25 tonn jord kan bli gravd ut (like mye som 50 små biler!). Grevlinger kan være svært så sosiale dyr, og 10-20 grevlinger kan bo i samme hiet og samme leveområdet. Men dette er nok ikke så vanlig i Norden, her er det antakeligvis oftest en til fem grevlinger sammen i en gruppe.Grevlingene har flere ulike hi som de bytter på å bruke, men det største hiet er det som benyttes til overvintring og ungefødsler. Om sommeren er det så varmt at de ikke behøver å sove i hi om dagen, og de kan finne seg provisoriske soveplasser under en veranda eller bak en stein for en dag.

Hvorfor er det så mye grevlingaktivitet om våren?

Om våren er grevlingene utsultet og magre etter en lang vinter uten mat. De er derfor på desperat leting etter noe å spise om våren. Biller og meitemark er oftest det de kan finne på denne årstiden, derfor vil grevlingen rote og lage snutehull i bakken på leting etter dette. Det er et forbigående fenomen, så fortvilte hageeiere som får plenen sin gjennomhullet om våren kan roe seg med at grevlingene snart finner annen mat og andre steder å oppsøke. De holder gjerne til i et område et par ukers tid, flytter seg videre til et annet område for en kort periode, og så videre igjen, og så tilbake til det første området igjen. Siden de har flere hi spredt rundt omkring, så er det ikke alltid så langt til et hi når de vil gå og legge seg om morgenen. Samtidig må de jo duftmarkere alle hiene sine regelmessig slik at det ikke skal komme fremmede grevlinger og okkupere dem. Spesielt tidlig om våren må hiene duftmarkeres etter vinterens inaktivitet. Dette er også en av årsakene til den påfallende høye grevlingaktiviteten om våren. En tredje årsak er at våren en grevlingens hoved-parringstid, og de kan gjøre lange avstikkere for å sjekke opp en av motsatt kjønn. Under de lange turene må ofte mange veier krysses, så mange grevlinger blir dessverre overkjørt om våren og forsommeren. Kjør derfor alltid litt saktere om natten enn om dagen!

Leser du engelsk? I så fall kan du finne mer informasjon om grevling på siden http://www.badgers.org.uk.

Bilder av grevling

Av zoolog Beate Strøm Johansen som har tatt hovedfag på bygrevlinger i Trondheim.