|
 |
|
| om nettverket | kontakt | A til Å | english |
| Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Forsuring - et internasjonalt miljøproblem |
|
Ikke innlogget. |
Forsuring - et internasjonalt miljøproblemSelv om internasjonale avtaler har redusert svovelutslippene i Europa betydelig, er utenlanske utslipp fortsatt hovedårsak til forsuringen i Norge. Forsuringen har gjort omfattende skade på norske økosystemer, og tusenvis av fiskebestander i Sør-Norge er utryddet. Skadene koster Norge milliardbeløp hvert år. De viktigste tiltakene i Norge er reduksjon av forsurende utslipp og kalking av vassdrag. Forsuring av ferskvann er ikke av ny dato. På slutten av 1800-tallet gikk fiskefangstene i elver på Sørlandet sterkt tilbake. Årsaken var trolig de store svovelutslippene som industrialiseringen i Europa førte med seg. Først på 1970-tallet ble det fart i forskning og internasjonalt samarbeid for å redusere de grenseoverskridende forurensningene i Europa. Da var forsuringsskadene på økosystemene på Sørlandet og Sørvestlandet blitt meget alvorlige. Vannforsuring fører til at fiskebestander og annet dyre- og planteliv reduseres eller går tapt. Det er registreret skader på fiskebestander på ca 85 000 km2 av Norges areal. Det er anslått at ca 9 500 fiskebestander er gått tapt, og at ytterligere 5 300 bestander er betydelig redusert på grunn av forsuringen. Av de tapte fiskebestandene hadde hele 60 prosent tilhold i innsjøer i Agder-fylkene. Ørreten er mest utsatt, med over 8 000 tapte bestander på landsbasis.Skadene på fisk skyldes i stor grad at lav pH i nedbør og jordvann fører til økt frigjøring av aluminium fra jordsmonnet. Høye konsentrasjoner av aluminium kan skade fiskens gjeller.
Ved lav pH reduseres i tillegg overlevelsen av fiskeegg og fiskeyngel sterkt. Andre ferskvannsorganismer har også gått sterkt tilbake. Mange arter av bunndyr som krever relativt høy pH, er forsvunnet fra en rekke vannforekomster i Sør-Norge. Fossekallen, som finner sin næring i bekker og elver, kan også være truet av forsuring. Det er påvist tynnere eggeskall i sterkt forsurede områder på Sørlandet enn i mindre belastede områder i Trøndelag (se figur 1).
Utenlandske utslipp forsurer NorgeDet aller meste av de forsurende stoffene som faller ned i norsk natur, stammer fra utslipp i andre land i Europa. Av de samlede svovelmengdene som faller ned i Norge, skyldes under fem prosent norske utslipp. For nitrogenoksider er den norske andelen ca 10 prosent. Tyskland og England er de to landene som slipper ut mest av svovel og nitrogen som faller ned i Norge. De europeiske svovelutslippene stammer særlig fra kraftverk og oppvarming (ca 60 prosent) og industriell forbrenning (ca 20 prosent). Derimot er den klart viktigste NOx-kilden i Europa veitransport og andre mobile kilder (ca 60 prosent) og kraftverk og oppvarming (ca 20 prosent). I Norge er de viktigste utslippskildene for svovel ulike industriprosesser (ca 60 prosent) og skipstrafikk (ca 25 prosent). Av de norske NOx-utslippene stammer hele 75 prosent fra samferdsel og ca 15 prosent fra petroleumsvirksomheten (se figur 2 og 3).
Skogsjorda forsures og skogens økosystem forstyrresPå landjorda kan forsuring forstyrre næringsbalansen i skogsjord. Forsuringen fører til økt frigjøring av aluminium, som kan skade røttene på trær og andre planter. Mange skogstrær og andre planter lever sammen med sopper (mykorrhiza) som omslutter plantenes røtter og øker opptaket av næringsstoffer fra jorda. Soppene kan skades av jordforsuring. Dermed kan trær og planter få redusert sin evne til å ta opp næring. I tillegg frigir jordforsuring viktige næringsstoffer som kalsium og magnesium, som vaskes ut med jordvannet til vassdrag. Resultatet kan bli mangel på disse viktige stoffene i skogsjorda og redusert tilvekst i skogen. Skogovervåkingen viser at kronetettheten for gran reduseres gradvis. Det skyldes en kombinasjon av et hardt norsk klima og effekter av forurensninger. På Sørlandet er bunnvegetasjon av karplanter og moser i skogen endret på grunn av tilførslene av svovel og nitrogen. Svovelinnholdet i nedbør, innsjøer og elver i Sør-Norge har avtatt med ca 40 prosent fra 1980 til 1995. Tålegrensene for forsuring av overflatevann er nå overskredet i ca 25 prosent av Norges areal, mot ca 30 prosent i 1985. Det er langt igjen før forholdene er tilfredsstillende for fisk og andre vannlevende organismer. Tilførslene av nitrogenforbindelser har ikke vist samme positive trend som for svovel. Det har vært vanskeligere å få til effektive tiltak for å redusere utslipp fra samferdsel, som er hovedkilden til NOx-utslippene.Avtale basert på prinsippet om naturens tålegrenserMan har beregnet hvor mye syretilførsler det enkelte området i Europa tåler uten at det skjer alvorlige skadevirkninger på økosystemene, og deretter fastsatt tålegrensen. Man vet hvor mye tålegrensene er overskredet, og har funnet ut hvor nedfallet i områdene stammer fra. Dermed kan man beregne hvor og hvor mye utslippene må reduseres i hvert land, for at tålegrenseoverskridelsene i hele Europa skal reduseres. Svovelprotokollen (1994) er en internasjonal avtale basert på prinsippet om naturens tålegrenser. Landene i Europa har forpliktet seg til ulike reduksjoner fram til år 2010. Dersom denne protokollen oppfylles, vil tilførslene av svovel til norske områder reduseres betydelig. Det skal også lages en ny nitrogenprotokoll, basert på prinsippet om naturens tålegrenser. Likevel vil det være overskridelser av tålegrensene i de mest utsatte områdene i Sør-Norge. Det viktigste tiltaket i Norge, utover reduksjon av norske utslipp, er kalking av vassdrag. Kalking motvirker forsuringen og har gjort det mulig å opprettholde truede fiskebestander eller å sette ut ny fisk dersom bestandene er tapt. Miljøovervåkingen i Norge følger utviklingen, og dataene er viktige for å dokumentere skadene på norske økosystemer og kan dermed bidra til mer ambisiøse internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner. |
 |
 |