Kompendium for prøvetaking av fisk

1. Innledning
2. Innsamling av materiale
   1. Prøvefiske
   2. Justering av innsatsen
   3. Notater i felt
   4. Metode for småfisk
   5. Behandling av fisken
3. Tilbake i klasserommet
   1. Oversikt
   2. Organisering av arbeidet
   3. Lengde & vekt
   4. Aldersbestemmelse
   5. Kjønn
   6. Kjønnsmodning
   7. Fyllingsgrad av magesekken
   8. Konservering av mageinnhold.
   9. Bestemmelse av mageinhold
4. Til videre lesning
5. Utfylling av skjemaene
   1. Generelle data
   2. Alders- og vekstanalyse
   3. Mageprøver

Innledning

Data om fiskebestander er viktige for å forstå innsjøens totale økologi. Fiskebestander beiter selektivt på bestemte arter av zooplankton og bunndyr. Dette kan gi konkurransemessige fordeler for andre arter, og påvirker også utvalget av bl. a. påvekstalger og planteplankton. I de senere år har man også begynt å kartlegge bestander for å kunne forvalte den biologiske diversiteten i ferskvann på best mulig måte.

I tillegg er vi ofte interessert i å forvalte fiskebestandene med hensyn til beskatning. I denne forbindelse er vekstrater og alderssammensetning viktig for vurdering av hvor mye man bør beskatte bestanden. I VANDA-sammenheng er det dessuten av spesiell interesse at forandringer i fiskebestandene over tid kan brukes til miljøovervåkning.

Nesten alle VANDA-innsjøene har en eller flere fiskebestander, og interessen for å undersøke dem ser ut til å være stigende blant de aktive skolene. Dette synes vi selvsagt er hyggelig, og ser fram til å utvide VANDA-basen til å omfatte flere fiskedata.

Kompendiet er organisert i en rekkefølge som er naturlig for innhenting av prøvene. Først behandles metoder for feltarbeidet, og noen råd og tips for å oppbevare fisken på vei tilbake til skolen. Deretter beskrives prøver som kan tas i klasserommet.

En liten litteraturliste med noen sentrale bøker innen emnet er også inkludert.

Bakerst finner dere tre skjema som viser hvordan dataene blir ført hos VANDA sentralt. Skolene vil erfare at den totale arbeidsmengden blir ganske stor hvis alle skjemaene skal fylles ut i detalj. Vi anbefaler derfor at dere konsentrerer dere om det skjemaet som heter "Generelle data". For de andre datatypene er det tilstrekkelig å gå i detalj med én eller etpar fisk, og eventuelt sende prøvene til oss.

Lykke til!

Innsamling av materiale

Prøvefiske

Tidligere var det vanlig å bruke hele garn med én maskevidde. For å dekke hele bestandens størrelsesfordeling ble det derfor nødvendig med ca. 10-12 garn med forskjellige maskevidder. Slike garn medfører en urimelig stor arbeidsmengde for skoleklassene, og er lite hensiktsmessige i de fleste VANDA-innsjøene.

I senere år har man imidlertid begynt å bruke seksjonerte garn. Dette er garn som er sydd sammen av biter med forskjellige maskevidder, slik at alle maskeviddene i prøvefiskeserien finnes i ett garn. Disse fisker minst like effektivt som serier med hele garn, og reduserer arbeidsmengden til en tiendedel. Seksjonerte garn er imidlertid regnet som forskningsgarn, og rammes av maskeviddebestemmelsene til Direktoratet for Naturforvaltning (DN). Man må søke om en spesiell tillatelse til å bruke dem, noe vi ordner gjennom VANDA sentralt. Vi må ha beskjed om hvilke skoler som ønsker å fiske, hvilke(t) semester de skal gjennomføre fisket, og hvilke(t) vann de har tenkt å bruke garna i. Tillatelsen er gyldig i ett år av gangen. VANDA vil sende ut en forespørsel til alle skolene hvert år om hvem som akter å fiske, og innhente en samlet tillatelse for de skolene det gjelder.

Husk at tillatelse fra grunneier fortsatt må innhentes.

Seksjonerte garn kan kjøpes fra:

Lundgrens Fiskeredskapsfabrik A.B.
Storkyrkobrinken 12
11128 STOCKHOLM
SVERIGE
Tlf.: 095 46 810 21 22

Dette er den eneste fabrikken i Skandinavia som produserer slike garn. Prisen (per 15. mars 1993) er 1500.- SKr pluss MVA og fraktomkostninger. Garna kalles for "Norden-garn", og har 12 maskevidder mellom 5 og 55mm. Maskeviddesammensetningen er utarbeidet av forskere fra hele Norden, og er nå en akseptert standard.

Justering av innsatsen

Det vanlige er å la garna stå ute i ett døgn. I enkelte vann er det imidlertid nødvendig å redusere fisketiden til mindre enn et døgn. Enten fordi vannet er lite, eller fordi bestanden er så tett at man får opp mer fisk enn det er overkommenlig for en skoleklasse å håndtere. F. eks kan det være naturlig bare å ha garna ute mens elevene gjennomfører det øvrige feltarbeidet. Hvis bestanden er tynn kan man utvide fisketiden til mer enn ett døgn. I slike tilfeller bør man likevel tømme garna en gang per dag.

Notater i felt

Merk av på et kart hvor dere har satt garna (før dere trekker dem), og noter hvor lenge garna står ute. Det er ønskelig at garna settes slik at de fanger mest mulig representativt for innsjøen. Man bør prøve å unngå å sette garna der man "vet at fisken står". I mange tilfeller er det imidlertid vanskelig å vite hvordan "representativt" skal tolkes. Da setter man garna helt tilfeldig.

Metode for småfisk

Garn med maskevidder <10 mm fanger som regel dårlig. Mange fiskearter oppfatter maskene som en "vegg" i vannet. Til fisk som er så små at de ville ha passet i et slikt garn, bør andre metoder prøves i tillegg.

Et velkjent triks er å lage en felle av en tom plastflaske. Dette en enkel og grei metode som ihvertfall gir et relativt inntrykk av tettheten av små fiskearter. Hvis fella fanger dårlig, går det an å forsøke med åte.

Slik lager du fella (Fig. 1)

• Kutt flaskehalsen slik den venstre tegningen viser, og snu toppen innover i flasken. Fest toppen med lim eller sy den fast med solid tråd eller fiskesene. Hvis dere bruker brusflasker, så husk å ta av den svarte sokkelen i bunnen.
• Fella skal plasseres horisontalt i vannet, et stykke over bunnen. Bruk en isoporbit til å holde fella i riktig posisjon, og en stein til anker. Pass på at det er rikelig med tau mellom fella og ankeret, så ikke fella "drukner" selv vannet er litt dypere enn du hadde regnet med.
• Det er viktig at dere stikker noen små hull i flasken, slik at det blir litt utskifting av vannet inne i flasken mens den står ute.
• Det kan være interessant å ha flere feller, og plassere dem slik at de dekker forskjellige habitater. Noen eksempler er vegetasjon/sandstrand, varierende avstand fra land, og forskjellige dyp.

Behandling av fisken

Hvis man fanger bare noen få fisk er det mulig å ta "klasseromsprøvene" i felt (forutsatt at man har bra vær på feltdagen...). Som regel er det greiere å ta med fisken tilbake til skolen og undersøke fisken der. Dette krever at man har en måte å oppbevare fisken på slik at ikke den ikke blir ødelagt før man kommer så langt. Her følger en sjekklite dere kan bruke:

1. Drep fisken raskt.
   For laksefisk er det best med et raskt slag i hodet mot en stein eller tilsvarende (hvis man brekker nakken bakover kan det bli vrient å finne igjen øresteinene i klasserommet seinere). For abborfisk er nakkebrekking greit. Disse fiskene har store øresteiner som er lette å finne uansett. På karpefisk og gjedde er det nok greiest å bruke kniv. Noen foretrekker å bløgge dem (kutte hovedblodåra fra gjellene), andre stikker kniven gjennom hodet eller kutter ryggmargen.
2. Ikke vær for brutal!
   Dette virker kanskje som en kontrast til punkt 1, men det er viktig at fisken er så uskadd som mulig. Enkelte arter har f.eks. svært løse skjell som faller av ved berøring. Hvis man klemmer fisken for hardt når den skal ut av garnet kan man skvise ut både mageinnholdet og rogn eller melke. Noen fisk har kanskje parasitter i huden som faller av ved hardhendt behandling.
3. Hold fisken fuktig!
   Hvis fisken tørker inn, kan dere nesten glemme å få tatt noen skikkelig skjellprøve (ihvertfall fra laksefisk), og fiskens vekt blir feil! Plastposer er tingen.
4. Hold fisken kjølig hvis dere har mulighet til det!
   Fordøyelsen av mageinnholdet fortsetter etter at fisken er død (autolyse). Hvis fisken først har stått i garnet i 16⁰C vanntemperatur i noen timer, og deretter blir liggende i en plastpose i sola, da er mageinnholdet mest graut... -Jo lavere temperatur, jo langsommere går prosessene. Personlig har jeg god erfaring med isoporkasser med lokk eller kjølebager og kjøleelementer eller is.
5. Samle fisken i poser etter hvor de er fanget, og merk dem skikkelig med posisjon og dyp i innsjøen, redskapstype eller maskevidde, og hvor lenge redskapen har stått ute (helst start og slutt-tidspunkt).
6. Hvis dere skal se på fisken i laboratoriet neste dag, er det ikke nødvendig å fryse fisken, men sett den gjerne i kjøleskap. Hvis det er mer enn en dag til videre bearbeidelse; frys fisken så fort dere har mulighet til det.
7. Ta det med ro. Denne lista er tips, ikke lover...
   Hvis noen finner andre lure tips, eller utarbeider metoder som virker bedre, gi oss tilbakemelding.

Tilbake i klasserommet

1. Lengde, vekt og K-faktor

Lengde- og vektfordelingen i bestanden kan fortelle noe om næringsforhold og vekstmønstre. Vekt og lengde danner grunnlaget for å regne ut K-faktor. K-faktoren forteller om fiskens tilstand (kondisjon) i øyeblikket. Dette har sammenheng med tilgang på føde, kjønnsmodning og alder.

2. Aldersbestemmelse (skjell, øresteiner, gjellelokkbein, og tilbakeberegning av vekst)

På grunnlag av aldersbestemmelse og tilbakeberegnet vekst, er det mulig å beskrive bestandens tetthet i forhold til næringsgrunnlaget, og beregne hvor hardt man kan beskatte bestanden. Dette er meget viktig for en fornuftig forvaltning av bestanden. Vekstmønstre forteller mye av livshistorien til fisk, om mattilgang, om kjønns- modning, og kanskje om habitatbruk.

3. Kjønn

Det er kjent at det kan være forskjeller mellom kjønnene m. h. p. vekst, ernæring, K-faktor, aldersfordeling, m.m. Disse forskjellene er ofte interessante å sammenlikne.

4. Kjønnsmodning

Kjønnsmoden fisk skiller seg ofte fra umoden fisk i atferd. Disse forskjellene er ofte interessante å sammenlikne.

4. Fyllingsgrad av magesekken

Dette brukes til en enkel vurdering av hvor mye hver fisk har spist. Er interessant i sammenheng med andre parametre, f. eks. lengde, alder eller kjønn.

5. Mageinnhold

Beskriver fiskens fødevalg. Mageprøvene kan inneholde store mengder av dyr som er relativt uvanlige i i innsjøen. Gode eksempler er Leptodora kindtii (se Vandavisa 4/92) og Chaoborus flavicans som ofte mangler i planktonprøvene, men som likevel kan finnes i store mengder i mageprøver. Mageprøver er viktige for å vurdere fiskens betydning for økosystemet totalt i innsjøen.

Organisering av arbeidet

Erfaring viser at prøvetaking av fisk har svært lett for å bli en grisete, stressende og rotete affære. Det er meget fornuftig å dekke bordet med avispapir før man setter igang, og man bør passe på å ha alle nødvendige rekvisita innen en armlengdes avstand, inkludert tørkepapir til hender og redskap (og evt. klær), samt etpar kg SALT. Det er naturlig å behandle fisk fra ett og ett garn av gangen, og hver art for seg. Hver fisk i et garn bør få et individuelt nummer som følger fisken gjennom alle prosedyrene. Man kan lage små nummererte lapper og legge dem på fisken, eller man kan nummerere stedet på avispapiret der fisken ligger. Husk å merke alle prøver skikkelig. Saltet bruker dere på fisken når dere er ferdig med å undersøke den. Dette hindrer lukt, og gjør at vaskehjelpen kanskje orker å tømme søppelet....

Lengde & vekt

Lengde og vekt brukes til å regne ut fiskens kondisjon, K-faktor. Generelt kan vi si at jo feitere fisken er, jo bedre kondisjon har den. K-faktor regnes ut etter formelen:

For aure betyr en K-faktor på 0.8 at den er i dårlig form. Verdier omkring 1.0 er normalt for aure, og alt over er bra. Naturlig K-faktor varierer med den naturlige kroppsformen. Den normale K-faktoren er derfor f. eks. mye høyere for karuss og brasme enn for gjedde og gjørs.

Aldersbestemmelse

Fisk vokser hele livet, men det er forskjell på sommer- og vintervekst. Alle norske arter av ferskvannsfisk viser redusert vekst i vinterhalvåret. Årstidsvariasjoner i vekst avmerker seg som "soner" i beinstrukturer, øresteiner og skjell, og kan leses av.

Hvilke strukturer som egner seg best for aldersbestemmelse, varierer desverre både mellom arter og mellom bestander av samme art. Jeg vil derfor bare gi en beskrivelse av hvordan de forskjellige strukturene kan leses av. Det må bli opp til den enkelte skole å finne ut hvilken som er mest pålitelig. Generelt er skjell den mest brukte strukturen. Hvis dere er usikre, begynn med dem. Men driv ikke på for lenge hvis dere ikke får det til. Aldersbestemmelse kan være vanskelig!

Det er ønskelig at dere sender inn strukturene til VANDA, slik at vi kan gi en vurdering.

Skjell, bein og otolitter oppbevares i tørr tilstand, gjerne i små konvolutter merket med fiskens nummer, fangststed og -dato.

NB! Når dere sitter med fisken foran dere løsner dere strukturen og legger den til side i en merket konvolutt. Selve studiet av strukturen er det bedre å vente med til fisken er saltet og kastet.

A. Skjell

Gjørs (Stizostedion lucioperca)
Abbor (Perca fluviatilis)
Karpefisk (Cyprinidae)
Gjedde (Esox lucius)
Laksefisk (Salmonidae)
Fig. 2. De skraverte feltene (laksefisk; lyst felt) markerer hvor skjellprøvene helst skal tas fra på forskjellige arter (Opplysningene er hentet fra Steinmetz & Müller 1992 og Dahl 1917).

Skjell er den mest brukte strukturen for aldersavlesning. De er enkle å samle inn, og årssonene kan være relativt enkle å identifisere på raskt voksende fisk. På oversiden av skjellet avsettes det sirkulære forhøyninger (cirkuli eller skleritter) etterhvert som fisken vokser. Når fisken vokser raskt, om sommeren, blir sklerittene avsatt med store mellomrom. Når veksten så begynner å dabbe av mot vinteren, blir sklerittene avsatt tettere og tettere. Overgangen til et nytt år regnes til der en ny sommervekst med større avstand mellom sklerittene begynner.

I noen bestander er imidlertid veksten svært langsom. Her vil det være få eller ingen skleritter per år, og det er umulig å fastslå alderen ut fra skjellet. Det er heller ikke alle skjell fra en fisk som kan brukes. Noen skjell faller av og blir erstattet med nye. Erstatningsskjellene vokser fort for å dekke hullet etter det tapte skjellet, og begynner å anlegge skleritter på normal måte først når hullet er dekket. Årene fra før erstat- ningen er ikke synlige, det er bare et stort blankt område i midten av skjellet. Slike skjell kan ikke brukes.

Skjellprøven tas ved å skrape av noen skjell fra fisken, og ta vare på dem i en liten papirkonvolutt. På tegningen gis eksempler på hvor dere skal ta prøven fra.

Man trenger en eller annen form for forstørrelse for å se på skjell. Man kan legge dem mellom to objektglass og se på dem i mikroskop, eller man kan montere dem i en slides-ramme med glass og se på dem med et lysbildeapparat. Mikrofilmframvisere av den typen som ofte finnes på lagre og biblioteker er også godt egnet.

Skjell kan også fortelle om andre sider ved fiskens liv enn bare alderen. En plutselig sterkt øket vekst kan f. eks. markere utvandring til saltvann, eller overgang til mer næringsrikt bytte, f. eks. fra bunndyr til fisk. Se også pkt. D.

Fig. 3. Et skjell fra en 3 ½ år gammel mort (Rutilus rutilus). De svarte trekantene peker inn mot hvert avsluttet år. Det ytterste året er vrient. Målestreken til venstre repre- senterer 2 mm (fra Steinmetz & Müller 1992).

B. Øresteiner (otolitter)

Som hos mennesket er øresteinene fiskens balanseorgan. Forskjellen er at vi har mange bittesmå mens fisken har bare tre par, hvorav et par (sagitta) blir store.

Øresteinene ligger på hver side i den nedre delen av kraniet, rett over gjellene. For å få tak i dem må fisken "skalperes". Bruk en skikkelig skarp kniv, og skjær vekk toppen av kraniet slik at hjernen blottlegges. De første gangene kan det være lurt å fjerne hjernen og tørke ut med en bomullspinne eller liknende slik at dere tydelig ser hvor øresteinene er plassert i kraniet. Da går det lettere å ta dem ut etterhvert som dere får litt trening. Dere bør også ha en god pinsett for å få tak i dem.

Årringene i øresteiner kan studeres i reflektert lys mot en mørk bakgrunn, helst i binokularlupe. Vekselvis lyse og mørke soner framtrer. De lyse eller gjennomsiktige sonene er sommervekst, de mørke eller opake er vintervekst. Hvis otolittene er store eller vanskelige å lese, går det an å slipe dem. Bruk en bit finkornet smergelpapir (300-400) og et stykke kork. Legg øresteinen på papiret i en liten vanndråpe, og gni den mot papiret med korken. Hvis dere har problemer med å få steinen til å følge med korken, så prøv å legge korken i varmt vann etpar minutter. Da skulle den bli myk nok. Pass på at dere ikke sliper ned til forbi midten av øresteinen, for da kan dere miste de første leveårene som bare er avleiret i midten av steinen!

Øresteiner er pålitelige hos de aller fleste arter fordi de fortsetter å vokse etter at fisken har stagnert i vekst. Hos noen arter, f.eks. sik, er det imidletid bare visse deler av otolitten som fortsetter å vokse etter at fisken har begynt å stagnere i vekst. Da kan sliping fort pusse vekk de siste årene!

Fig. 4. Idealiserte tegninger av en otolitt. Tegnigen til venstre har to tydelige årssoner, og i tillegg mange mindre avsetninger mellom hver. De mindre avsetningene er ofte utydelige. Tegningen til høyre viser en otolitt som trenger sliping. Den reflekterer lyset slik at ingen årringer kan sees tydelig.

C. Beinstrukturer

Hos mange arter går det an å lese alderen fra gjellelokket, skulderbeinet eller vingebeinet. Sommersonene er lyse, vintersonene er mørke. Den store fordelen ved disse strukturene er at de er så store at man ikke trenger noe teknisk hjelpemiddel for å lese dem. Derimot krever de forbehandling før de kan leses. Alle beinstrukturer må kokes for å fjerne andre typer vev fra overflaten. Sonene kommer tydeligst fram hvis beinet deretter får lov å tørke en stund.

I noen bestander er disse beina imidlertid så tykke at det ikke framtrer soner. Det kan også hende at den innerste sonen ikke er mulig å se, mens de ytterste er lette å lese. Igjen er det viktig å sammenlikne med en annen struktur, slik at man finner den beste metoden for den bestanden man jobber med.

D. Tilbakeberegnet vekst

Fiskens vekst gjennom livet avspeiles i både skjell og beinstrukturer, gjennom den relative avstanden mellom årssonene. Når dere ser på strukturen for å finne alderen, måler dere samtidig strukturens radius ved hvert avsluttet år. Med radius menes avstanden fra strukturens basis (nær midten) og ut til årsmarkeringen. Pass på at dere måler alle årene langs samme linje, ellers står ikke målene i forhold til hverandre.

Sammenhengen mellom strukturens størrelse og fiskens lengde ved en gitt alder er:

Det er ikke nødvendig å regne om målingene av strukturen til reell størrelse. Bruk de måltallene dere får ut gjennom måleinstrumentet!

Slike beregninger bygger på en antakelse:

-At forholdet mellom fiskens lengde og strukturens lengde er det samme gjennom hele fiskens liv.

Denne antakelsen er ikke alltid riktig (noen vil hevde at den aldri er det), men det gir ihvertfall en tilnærming. Det finnes også metoder for å avsløre om antakelsen holder. Blant annet vil gammel fisk få altfor liten lengde som ungfisk, og uoverens- stemmelsen øker med fiskens alder.

I tilfeller der antakelsen ikke holder, må andre formler benyttes ved tilbakeregningen. Det finnes ikke standard-alternativer, så hvert tilfelle må vurderes for seg. Hvis dere får uforkarlige eller underlige resultater, så ta kontakt med VANDA eller prøv litteraturen.

Kjønn

Kjønnet er som regel greit å bestemme. Hos de fleste arter har hunnfisken gulaktige ovarier der man nesten alltid kan skille ut enkle egg. Eggene kan være alt fra bittesmå korn til 5 mm i diameter. Hannfiskens testikler er som regel blekere og innholdet er mer homogent i struktur. Det er ikke mulig å skille ut enkle celler. Hos fisk som er så unge at gonadene knapt er synlige er ikke kjønnet av noen betydning.

Kjønnsmodning

Den viktigste vurderingen av dette punktet ligger i hvorvidt fisken er kjønnsmoden eller ikke. Det er imidlertid beskrevet en mer detaljert skala for vurdering av gonadestørrelse (se figur). Denne skalaen er imidlertid konstruert for ørret, og det er usikkert om den kan brukes på annet enn laksefisk. Ved Universitetet i Bergen har en hovedfagsstudent forsøkt med hork (Acerina cernua) og karuss (Carassius carassius), og funnet at skalaen ikke gir brukbar informasjon for disse artene (S. Kålås, pers. medd.). For laksefisk er det imidlertid interessant å vurdere gonadene etter skalaen. De fleste VANDA- skolene tar prøver om høsten, som også er den vanligste gyteperioden for laksefisk. Gonadene vil normalt være godt utviklet, og avvik vil avsløre bestander med andre gytetidspunkter, f. eks. vinter- eller vårgyting. Utbredelsen av slike bestander er dårlig kjent.

Fig. 5. Skematisk beskrivelse av kjønnsmodningen hos aure (Dahl 1917, gjengitt av Jonsson & Matzow 1979).

Stadiene føres slik

I

Umoden. Også individer med ikke synlige gonader føres hit.

II

Umoden, men gonadene større enn stadium I. Hvis fisken har gytt tidligere, markeres dette som VII-II.

III

Begynnende modning. Gonadene fyller mer enn halve bukhulens lengde. Fisken kommer til å gyte kommende gytesesong.

IV

Gonadene fyller ca. 2/3 av bukhulen. Eggene begynner å bli større, blodårene i testiklene blir tydeligere.

V

Gonadene fyller hele bukhulen. Eggene store, og begynner å løsne fra hverandre. Mot slutten av dette stadiet kan rogn og melke klemmes ut.

VI

Gytende.

VII

Utgytt.

Fyllingsgrad av magesekken

Med magesekken menes "fordøyelseskanalen mellom svelget og overgangen til tarmen". Overgangen til tarmen er desverre ikke alltid like lett å finne. Dette har sammenheng med hva som er naturlig mat for fisken. Arter som inkluderer planter i dietten har et annet tarmsystem enn rene kjøttetere, og hos enkelte arter f.eks. karuss, er det ikke mulig å se noen overgang i det hele tatt. Dette punktet er derfor bergenet på fisk som har tydelig avgrensning mellom magesekk og tarm.

Fyllingsgraden beskrives etter en skala fra 0 til 5. Kun heltall benyttes:

0

tom

1

kun rester

2

litt

3

endel

4

full, men ikke utspilt

5

utspilt

Litt skjønnsmessig vurdering må til.

Konservering av mageinnhold.

På stor fisk er det best å åpne magesekken og konservere mageinnholdet separat. På liten fisk er det like greit å klippe ut hele magesekken og putte det på glass. Pass på å få med spiserøret.

Det er best å konservere mageinnhold i alkohol. Hvis ikke rein sprit er tilgjengelig, bruk rødsprit.

Hos fisk som ikke har noen klar avgrensning mellom magesekk og tarm, er det vanlig å ta vare på den fremste tredjedelen av tarmen uten å angi noen fyllingsgrad (i de bakre to tredjedelene er maten som regel så fordøyd at den er umulig å bestemme).

Bestemmelse av mageinhold

Det er lurt å gjøre opp plankton- og bunndyrprøvene før dere gir dere i kast med mageprøver! Det er greit å vite hvilke former som er tilstede i innsjøen og hvordan de ser ut før de har blitt delvis fordøyd i fiskemagen. Det gjelder å finne strukturer som kan sette dere på sporet av hva slags organisme dere ser, og som samtidig er tungt fordøyelig, f. eks. insektvinger, insektlarvenes hodekapsel, ryggvirvler og kranium fra fisk, osv.

Som regel er det tilstrekkelig å bestemme mageprøvene med samme nøyaktighet som bunndyr, og dere kan godt bruke de kategoriene som er beskrevet på prøveglass- etikettene. Det er imidlertid interessant å skille mellom byttedyr som er tatt langs bunnen, i vannmassene, og ved overflaten. Det er også interessant å sammenlikne hva fisken spiser med hva som er tilgjengelig bytte i innsjøen.

For å få et bilde av de forskjellige byttedyrenes betydning, kan dere telle alle organismene dere finner av hver type. Dette går som regel greit for bunndyr og fisk, men det er dårlig tidtrøyte å telle opp f.eks. 14000 Bosmina longispina. I slike tilfeller går det an å gjøre følgende:

Bestem og fjern fåtallige dyr, slik at dere sitter igjen med en prøve der alle dyrene er tallrike, og helst omtrent like store, f. eks Daphnia og Bosmina sammen.

Tilsett væske slik at du får et kjent volum (10-20ml er som regel nok), og rør godt rundt.

Sug opp en kontrollert mengde fra prøven mens dyra fremdeles er jevnt fordelt i væskemengden. Bruk en pipette med måletall på siden, f. eks. de pipettene som følger med i VANDA-esken. 1-2ml er som regel nok. Denne delprøven teller dere så nøye, og ganger opp antallet med volumet av prøven for å finne det totale antallet dyr.

Hvis dere har en binokularlupe med måleokular, kan dere også måle lengden på noen av byttedyra. På basis av gjennomsnittslengden er det mulig å beregne gjennomsnittsvekten av et byttedyr. Deretter ganges gjennomsnittsvekten av ett byttedyr med antallet man har funnet i en mage. Ønsker dere nærmere opplysninger om hvordan dette gjøres, ta kontakt.

Til videre lesning

"Sportsfiskerens leksikon"; K. W. Jensen (red.), Kunnskapsforlaget 1984 (2. utg),

ISBN 82-573-0214-7.
Dette er et ettbindsleksikon som dekker mer enn sportsfiske. Det har artikler om alle forhold som er beskrevet i dette kompendiet, og mere til.

"Fisk i ferskvann"; R. Borgstrøm og L. P. Hansen (red.), Landbruksforlaget 1987,

ISBN 82-529-1016-5.
Denne boka beskriver den mer teoretiske delen av metodikken inngående. Anbefales.

"Fisk i vann og vassdrag"; B. Jonsson og D. Matzow (red.) Aschehoug 1979,

ISBN 82-03-11943-3
Denne boka beskriver den mer praktiske delen av metodikken.

"Aschehougs store fiskebok"; P. Pethon, Aschehoug 1989 (2. utg),

ISBN 82-03-16055-7.
Dette er en fyldig felthåndbok, og den mest komplette sett med norske øyne. Behandler både ferskvanns- og saltvannsfisk.

"An atlas of fish scales"; B. Steinmetz og R. Müller, Samara Publishing 1991.

ISBN 1-873692-00-5.
Denne boken er en billedbok med fotografier av skjell og beinstrukturer fra Europas ferskvannfisker utenom laksefamilien (Salmonidae). Den gir et generelt godt inntrykk av hvordan skjell skal leses, og kunnskapen kan overføres også til laksefisk.
Boka må bestilles direkte fra forlaget i England.

Adressen er:

Samara Publishing, Samara House
Tresaith, Cardigan
Dyfed
SA43 2JG
Great Britain

Utfylling av skjemaene

Generelle data

• Lengde i mm, vekt i gram.
• K-faktor kan regnes ut etter formelen på side 7.
• Kjønnet markeres for de fiskene som har synlige gonader. Fisk med ikke synlige gonader markeres med: 0 - null.
• Rubrikken for kjønnsmodning kan fylles ut med:
  A. moden/umoden,
  B. Skala fra I til VII, som beskrevet på side 12.
• Grad av magefylling beskrives med skala fra 0 til 5, som beskrevet på side 13. Dette punktet fylles ikke ut for arter uten klar overgang mellom mage og tarm.
• Garn nr., maskevidde og dyp må dere ha notert i felt. Hvis dere har glemt dette, ikke gjør noe forsøk på å rekonstruere.
• I kommentarfeltet kan dere fylle ut spesielle ting dere legger merke til ved fisken. Har den parasitter? Gytedrakt?

Alders- og vekstanalyse

• Her er det viktig at fisknr. stemmer overens med fisknr. på skjema for generelle data.
• Hvilken struktur har dere lest?
• Mål total radius og alle målene langs samme linje!

Mageprøver

• De to første skjemaene har plass til 20 fisk på hvert ark. Mageprøveskjemaet er imidlertid laget for 10 fisk. På de ti nederste linjene kan dere fylle ut lengdemålinger av byttedyra.
• Også her er det meget viktig at fisknr. stemmer overens med de andre skjemaene.