Planteplankton i sjøen

Planktonalgar (planteplankton) i sjøen er for det meste mikroskopisk små eincella organismar som svever rundt i vatnet. Dei har fotosyntese og kan med hjelp av energi frå sollyset lage nytt organisk materiale av karbondioksyd, næringssalt og vatn. Dei formerer seg ukjønna ved todeling, men kan også ha kjønna formeiring. Mengda planktonalgar og artssammensetninga varierer sterkt gjennom året (sjå aktiviteten "Plankton i marint miljø"). Vi kjenner idag omtrent 100 000 artar av planktonalgar i havet. Den viktigste algegruppa på våre breiddegrader er kiselalgar. Kiselalgane finst i størst mengd i kalde og temperte havområde. Dei dominerer under våroppblomstringa og kan då opptre i så store mengder at sikta i vatnet blir redusert og vatnet vert brunfarga. Om sommaren og hausten er ulike flagellatar også tallrike. Disse har flagellar (svømmetrådar) som dei kan bruke til rørsle. Fureflagellatar er ei viktig gruppe. Svepeflagellatar, blågrønnbakterier, olivengrønnalgar, og svelgflagellatar er også tallrike om sommaren, men er så små at dei sjeldan gjev farge til sjøvatnet. Dei fleste algeoppblomstringar er naturlige fenomen og er nyttige, då planktonalgar direkte eller indirekte er føde for dyra i havet. Økte utslepp av næringssalt frå land (kloakk, jordbruk, transport) kan gje auka produksjon av algar som vil søkke til botn og råtne (=eutrofiering). Nokre algeformer er skadelege og kan gje giftige blåskjell eller føre til fiskedød.

Kiselalgar (Diatomeer)
Kiselalgar har utvendig skal av kisel som er bygd opp som ei øskje med botn og lokk. Kiselalgar vert delte inn i to grupper, sentriske (sirkelrunde) og pennate (avlange). Dei fleste planktoniske kiselagane i sjøen er sentriske, medan dei pennate finst meir som påvekst på stein, tang og tare o.l. Dei planktoniske kiselalgane har inga eigenrørsle og svever fritt rundt i vatnet. Enkeltceller sit ofte saman i lange kjedeforma koloniar. Dei kan ha lange trådar og utvekster av kisel som gjør at dei søkk seinare. Viktige slekter ved våroppblomstringa er bl.a. Thalassiosira, Chaetoceros, Coscinodiscus, Detonula, Nitzschia, Pseudo-nitzschia og Thalassionema. Kiselalgar kan også blomstre opp om sommaren og hausten, og då er det meir varmekjære former som dominerer. Skeletonema costatum er kanskje vår vanlegaste planktonalge og kan finnast til alle årstider dersom det er nok lys.

Fureflagellatar (Dinoflagellatar)
Fureflagellatar kan svømme ved hjelp av to flagellar som ligger i kvar si fure (tverrfure og lengdefure). Nokre svømmer opp og ned i vassøyla. Fureflagellatar er eincella algar og kun få artar dannar koloniar. Dei kan ha en fast cellevegg av cellulose eller dei kan mangle dette (være nakne). Mange artar har ikke fotosyntese, og kan istaden ete andre planktonalgar. Fleire artar kan sende ut lysglimt, moreld. Fureflagellatar er mest talrike i tempererte og varme havområde og dei finst hos oss i størst mengde i planktonet om sommaren og hausten. Vanlige slekter er Ceratium, Dinophysis, Prorocentrum, Gymnodinium, Alexandrium og Protoperidinium. Fleire fureflagellatar produserer giftstoff. Nokre artar fører til at skjell som et algane (særlig blåskjell) blir giftige. Andre (særlig Gymnodinium-artar) kan drepe fisk, især oppdrettsfisk som ikkje kan rømme unna algebeltet. Oppblomstringar eller opphopingar av fureflagellatar kan farge vatnet brunt eller rødt (=red tide).

Svepeflagellatar (Haptofytter)
Svepeflagellatene er mykje mindre enn fureflagellatane, men kan til gjengjeld finnast i stort tal i våre farvatn. Kalkflagellatar (coccolithoforider) er ein type svepeflagellatar som har små plater av kalk utanpå cella. Kalkflagellaten Emiliania huxleyi kan nokre år finnast med opptil 100 millionar celler per liter både i fjordar og i åpent havvatn og gjev då vatnet ein grønn-kvit farge. Mange svepeflagellatar har ikkje kalkplater. Mellom desse er Chrysochromulina polylepis og Prymnesium parvum, som er giftige for fisk når dei opptrer i store mengder. Kor giftige desse artane er kan variere i naturen.

	Chaetoceros decipiens. Celler i kjede. Chaetoceros-artar har lange børster som gjer at den kan halde seg svevande lenger før den eventelt søkk til botn. Børstene kan også være eit forsvar mot å bli eten. Foto: J. Throndsen
	Skeletonema costatum er kanskje vår vanlegaste marine planktonalge. Celler i kjede. Cellediameter = 2-20 mikrometer. Foto: J. Throndsen
	Thalassiosira nordenskioeldii høyrer til ei av dei dominerande slektene under våroppblomstringa. Cellediameter = 10-50 mikrometer. Foto: J. Throndsen
	Ceratium tripos. Slekta Ceratium har skal med to eller tre horn i ulike retningar. Hjå denne arten, C. tripos, er alle horna retta framover. Cellebreidd = 60-90 mikrometer. Foto: Avd. marin botanikk, UiO.
	Dinophysis -artar kan gjere blåskjella diarréframkallande. Cellebreidd = 30-60 mikrometer. Foto: J. Throndsen.
	Gymnodinium mikimotoi. Oppblomstringar av denne fureflagellaten forekjem nesten kvar haust langs sørkysten av Noreg og kan farge vatnet brunt. Dette er den algearten som fører til størst fiskedød i Norske farvatn. Cellediameter = 25-40 mikrometer. Foto: J. Throndsen
	Emiliania huxleyi er ein av dei vanlegaste marine planktonalgane og finst i alle verdshav. Cellediameter = 5 mikrometer. Foto: E. Paasche