|
|
Dyreplankton i saltvatn
Generelt
Zooplankton er ei svært variert dyregruppe. Ein finn her alt frå små eincella dyr (protozoa) til store maneter. Til innsamling av zooplankton nyttar ein ein planktonhåv, som blir trekt gjennom vatnet. Innsamlingsmetodikken er lik den for ferskvatn. Det løner seg ofte å ta vertikale trekk ved innsamling av dyreplankton. Det er viktig å ha klart for seg at ingen innsamlingsmetodikk vil gi eit heilt spekter av det zooplanktonet som finst i sjøen.
Zooplankton er små dyr som flyt de frie vannmassane. Zooplankton finst på alle djup ein har tatt prøver. Hovudføda til alle zooplankton er planktonalgane, men mange artar er rovdyr. Zooplanktonet utgjer ein viktig del av dietten for fisk. Dei er blitt delt opp i mange typar, etter størrelse, levemåte eller stadium. Det vil her bli gitt ein liten oversikt over dei vanlegaste nemningane.
Holoplankton: Organismar som i heile livssyklusen held til i dei frie vannmassane. I periodar kan desse dyra finnast i store antall. Døme er hoppekreps og krill.
Meroplankton: Organismar som er planktoniske i nokre utviklingstadie. Døme her er ulike larvar av botnlevande ormar, blautdyr, krepsdyr og pigghudar. Også fiskeegg og larvar kan inkluderast her. I kystnære område dominerer ofte denne type plankton.
Mange zooplanktonartar er sensitive for lys. Generelt søkjer dei seg mot større djup om dagen og kjem opp om natta.
Det er tatt med latinske namn på alle dyr, sjølv om ein på dei vanlegaste dyra ofte har gode norske namn. Når det eit dyr er nemnt til dømes Beroe spp. (ein manet) tyder det at det fins fleire vanleg forekommande artar innan slekta Beroe.
Klassifikasjon av zooplankton etter størrelse (Dussart 1965):
|
ZOOPLANKTON |
STØRRELSE (mikrometer) |
|
Nanoplankton (ikkje filtrerbart) |
<20 |
|
«Nett» plankton (filtrerbart) |
|
|
- Mikroplankton |
20-200 |
|
- Mesoplankton |
200-2000 |
|
- Megaplankton |
>2000 |
ÅRSTIDSVARIASJONAR
Det er markerte årstidsvariasjonar i planteplanktonmengda, med vår- og haustoppblomstringar. Desse oppblomstringane skuldast god tilgang på både lys og næringssalt.
I Noreg er plante- og dyreplanktonmengda liten frå november til mars. Sjøen er klar og gjennomsiktig. I mars byrjar oppblomstringa av planteplankton, som byrjar bruke opp næringsstoff i vatnet. Oppblomstringa skjer seinare dess lengre nord ein kjem. Zooplanktonet, som beitar på planteplanktonet, gyt og larvane veks på planteplanktonet. Utpå sommaren vert næringsstoffa uttømt, samtidig som beitepresset er så stort at planteplanktonet ikkje greier å auke. Om hausten får ein ofte ein ny, mindre oppblomstring av planteplankton. Dette skjer når næringsstoffa er resirkulert og beitepresset er avtatt. Etter haustoppblomstringa er både plante og dyre-planktonmengda liten gjennom vinteren. Det er altså størst mogelegheit for å få gode, innhaldsrike prøver med larvar og unge stadie seint på våren.
Figur Wickstead s 24.
Mange zooplanktongrupper forflyttar seg vertikalt gjennom døgnet. Studier har vist at dei oppheld seg på djupare og mørkare vatn om dagen, for å unngå å bli tatt av større dyr. På kvelden og natta forflyttar dei seg i ly av mørkret opp i dei øvre vassmassane, der det er størst konsentrasjon av mat.
OVERSIKT OVER HOVUDGRUPPER AV MARINT ZOOPLANKTON
Vi skal her konsentrere oss om dei vanlegaste zooplanktongruppene vi finn i planktontrekk i norske kystnære strok.
| |
|
|
|
PROTOZOA (Eincella dyr)
|
|
Eincella dyr vert i sterk grad dominert av poredyr (Foraminifera) Desse har eit porøst skal av kalk, der slimtrådar stikk ut.
|
|
Foraminifera (Globigerina quinquelola)
|
|
Ei anna gruppe har eit skjelett av kisel, som strekker seg ut i alle retningar. Dess dyra er stråledyr (Radiolaria). Når desse dyra døy, søkk dei til botn, og avleirast der. Artsmangfaldet i desse gruppene er svært stort.
|
|
Radiolaria (Hexacontium sp.)
|
|
Tintinnider kan ein av og til finne i store mengder. Ikring 800 artar er kjende. Dei lever alltid nær overflata. Figur. Dei er kjenneteikna ved å ein flaskeforma kropp forsterka med partiklar. Tintinnopsis spp. Mange artar er kosmopolittar, dvs dei fins over heile verda.
|
|
Tintinnide (Dictyocucta diletata)
|
|
|
CNIDARIA (Nesledyr)
|
|
Desse dyra har skifte mellom fastsitjande polypp og frittsymjande meduse. Her er dei store manetene glasmanet (Aurelia aurita) og brennmanet (Cyanea capillata) dei mest kjende. Desse har store oppblomstringar vår/tidleg sommar. I arktiske strok finst brennmaneter med ein diameter på opptil 2 meter, og lengda av trådane kan være 30 meter. Desse er dermed det største plankton i verda.
Glassmanet (Aurelia aurita)
|
|
Brennmanet (Cyanea capillata)
|
|
Aglantha digitale er ein mindre, men vanleg manet.
|
|
Aglantha digitale |
|
|
CTENOPHORA (Ribbemaneter eller kammaneter)
|
|
Ribbemanetene har 8 ytre rekkjer med ribbar eller kammar som vert nytta til framdrift. Dei er rovdyr, som forsyner seg av andre zooplankton I planktontrekk får ein ofte sjøstikkelsbær (Pleurobrachia pileus), Bolinopsis sp. og Beroe sp. Sjøstikkelsbær og Bolinopsis har lange tentaklar som brukar til å fange næring. Ofte får ein plutselege og kraftige oppblomstringer av desse dyra under gunstige tilhøve. Ribbemaneter er svært skjøre, og det er vanskeleg å få uskadde individ opp frå sjøen. Dei er alle holoplanktoniske. Ofte vanlege i kystnære strok. Beroe og Pleurobrachia er nærast kosmopolittar.
|
Bolinopsis infundilulum
|
Beroe cucumis
|
|
|
Pleurobrachia pileus
|
|
|
MOLLUSCA (sniglar, muslingar)
|
|
Blautdyra har tosidig eller spiralsnodd symmetri. Den mest typiske larveformen til molluskane er veliger-larven. Denne larva er karakterisert ved ein eller to store foldar med lange ciliar. Desse blir brukt til rørsle.
|
|
Veliger-larve |
|
Limacina retroversa -krutåte- og Clione limacina - kvalåte- er to vanlige planktoniske gastropodar(sniglar)
|
|
Clione limacina |
|
|
ANNELIDA (Leddmakk)
|
|
Annelidane er mangebørstemakk. Dei vaksne dyra har lange, segmenterte kroppar. Ledda har børster, som vert nytta til framdrift. Dei er meroplanktoniske, dvs dei har eit larvestadium som blir tilbrakt som plankton. Desse blir kalt trochophora-larver og post-trochophora-larver.
|
|
Trochophora-larve |
|
Dei er meir eller mindre runde, med ein ring av cilier omtrent midt på larva. Tomopteris helgolandicus har planktoniske vaksne dyr, elles er dei fleste vaksne leddmakkane botnlevande.
|
|
Tomopteris helgolandicus |
|
|
CRUSTACEA (Krepsdyr).
Crustaceane vil utgjere mesteparten av fangsten i eit vanleg zooplanktontrekk. Av desse igjen vil copepodane vere dei mest talrike. Crustaceane har eit stivt ytre skjelett av kitin, vanlegvis onndelt i hovud, thorax og abdomen.
|
|
CLADOCERA
|
Ofte svært viktige i ferskvatn. Marint er dei kun representerte med 2 slekter: Evadne og Podon . Dei har på den annan side ei svært vid utbreiing, og kan for korte periodar komme opp i enorme konsentrasjonar, og til og med overgå copepodane. Vanlegvis finn vi berre få eksemplar av cladocerar i ein planktonprøve.
|
|
Evadne nordmanni |
|
|
|
Podon sp. |
|
COPEPODA
3 typar copepoder er aktuelle; Calanoide, cyclopoide og harpacticoide
|
Dei CALANOIDE copepodane er dei avgjort mest talrike dyra innan zooplankton langs norskekysten, både reint talmessig og artsmessig. Ca 90 nordiske artar. Dei utgjer vanlegvis mellom 50 og 80 % av zooplanktonet (Wickstead 1976). Dei er lett kjennelege ved ein stor kropp (cephalothorax) og lange antenner. Dei planktoniske krepsdyra utgjer det meste av åtedyra, dvs dei er den viktigaste fødetypen for ei rekkje fisk. Copepodane har mange skalskifte, og ved artsbestemming er ein avhengig av spesiallitteratur (Newell & Newell, Sars, Enckell). Larveforma er kalla nauplie-larve, som og går gjennom fleire utviklingsstadie. Den desidert viktigaste av åtedyra er raudåte (Calanus finmarchicus). Raudåta utgjer hovudføda til silda.
Andre viktige calanoide copdpodar er:
- Temora longicornis og Acartia clausi er vanlege i kystnære strok.
- Metridia longa
- Euchaeta er ein stor rov-copepod
- Pseudocalanus minutus- liten art
|
|
Calanoid copepode |
CYCLOPOIDE copepodar. Desse har både planktoniske og benthiske artar. Dei har korte 1. Antenner.
|
|
Cyclopoid copepode |
HARPACTICOIDE copepodar. Mest alle er botnlevande former, men ein får ofte med nokre eksemplar ved planktontrekk nær land. Dei har kort 1. antenne.
|
|
Harpacticoid copepode |
|
OSTRACODA (Muslingkreps)
|
Ca 275 nordiske arter, svært like og vanskelege å bestemme.
|
|
Cypridina megalops |
|
MALACOSTRACA (Storkreps)
Denne gruppa inkluderer alle dei større crustaceane
|
Amphipoda: Dei fleste amphiodane er benthiske, men ein familie, Hyperiidae, er planktonisk. Dei er karakteristert ved store auge, gjennomsiktig kropp. Mange er kommensialistar, dt vil seie at dei lever saman med med manetar.
|
|
Amphipoda hyperiidae |
Mysidacea: pungreker. Dei rugar ut yngelen i rugepose. Dei lever ofte i store svermar.
|
|
Praunus sp. |
Euphausiacea: Krill. Skilles frå mysidane ved at forkroppen(carapax) er sammensmelta med kroppsegmenta. Dei har lysorgan på sida av kroppen.
|
|
Meganyctiphanes norvegica |
|
DECAPODA (Tifotkreps)
|
Decapodane skil seg frå dei andre krepsdyra ved at dei 3 første beinpara er modifiserte. Larvene er planktoniske og kallast nauplie, zoea eller megalopa.
Nauplie-larve
|
|
Zoea-larve
Megalopa-larve
|
|
|
ECHINODERMATA (Pigghudar)
Pigghudane har radialsymmetri og er inndelt i 5 sektorar. Dei manglar hovud. Kroppen er dekka av kalkplater. Echinodermatane omfattar sjøpølser, sjøstjerner, kråkeboller, sjøfjær og slangestjerner. Desse gruppene har alle planktoniske larvar. Dei kan sjå ulike ut, men har alle samme oppbygging av larven. Dei er bilateralt symmetriske, og ciliane er avgrensa til band på kroppen
|
|
Sjøstjerner: Bipinnaria
|
|
Bipinnaria-larve |
|
Kråkeboller: Echinopluteus
|
|
Echinopluteus-larve |
|
Sjøpølser: Auricularia
|
|
Auricularia-larve |
|
Slangestjerner: Ophiopluteus
|
|
Ophiopluteus-larve |
|
|
CHAETOGNATHA (Pilormar)
|
|
Dette er lett kjennelege dyr, som ikkje kan forvekslast med nokon andre grupper. Kroppsformen er langstrekt, med hovud, lang kropp og hale. Gjennomsiktige. Dei er ofte svært talrike, men er vanlegast ute på ope hav. Dei er rovdyr.
|
|
Sagitta elegans |
|
|
CHORDATA (Ryggstrengdyr)
|
|
To klassar av chordatane er holoplanktoniske. Det er Appendikulariane og Thaliacea.
Appendiculariane er ofte svært skjøre dyr, det er lett å miste den lange «halen» når ein fangar dyret.
|
|
Oikopleura dioica |
|
|
FISKEEGG OG LARVAR
|
|
Dei planktoniske egga av fisk er små, 1 mm eller mindre, gjennomsiktige og runde. Utsida er glatt. Dei blir identifisert ut frå størrelse, plommen, oljekular og pigmentering
|
|
|
|
| Figurene er tegnet av Per-Otto Johansen |
|
Litteratur
|
|
Barnes, R.D. 1987. Invertebrate Zoology. 893 pp. Saunders College Publishing.
Dussart, B.H. 1965. Hydrobiologia 26, 72-74.
Hassel, A. 1993. Kompendium i dyreplankton. Havforskingsinstituttet, SMM.
Enckell, P.H. 1980. Kräftdjur. 685 pp. Bokförlaget Signum i Lund.
Myklebust, B. 1979. Planter og dyr i sjøen. 91pp. Fabritius forlagshus.
Newell, G.E. & R.C. Newell 1973. Marine Plankton a practical guide. 244 pp. Hutchinson educational
Raymont, J.E.G. 1983. Plankton and Productivity i the Oceans. 824 pp. Pergamon Press
Sars. G.O. 1903. Copepoda Calanoidea - An Account of the Crustacea of Norway IV.
Steidinger & Walker (eds) 1984. Marine Plankton Life Cycle Strategies. 158 pp. CRC Press.
Wickstead, J.H. 1976. Marine Zooplankton. 60 pp. Edward Arnold Limited.
|
|
