Hopp til hovedinnhold

Art: Granmeis (Poecile montanus)

© Frode Falkenberg
Granmeis.

 Lyd

© Alberto Masi

Andre navn

  • Willow Tit på engelsk
  • Fyrremejse på dansk
  • Votmeisa på islandsk
  • Guossagaccet på nordsamisk
  • Talltita på svensk
  • Weidenmeise på tysk

Synonymer

  • Parus montanus

Om granmeis

Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene.

Lyd: Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder.

Forflytninger: Granmeis er en standfugl.

Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet.

Rødlistestatus (2021): Sårbar

Systematikk

KategoriVitenskapelig navnNorsk navn
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
UnderrekkeVirveldyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieMeisefamilien
Slekt 
Art
Poecile montanus
Granmeis