Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Harr fins i Norge i østlandsområdet, i Finnmark og og spredt i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Harren trvies best i relativt kalde, rolige og oksygenrike elver, men fins i mindre anntall i en rekke sjøer. Arten er følsom for forurensing. Harren kan bli opptil 60 cm lang, men er som regel endel mindre. Det kjennes lett igjen på den høye, mørkprikkete ryggfinnen som står omtrent midt på kroppen. I gytedrakt er fisken fargerik, med rygg og ryggfinne farget i blågrått, purpur og lilla. Harren har liten munn, og lever for det meste av plankton, små krepsdyr og fiskeyngel.

Horken er utbredt i den sørøstlige delen av landet, nord til Grue i Glomma og i Mjøsa, og vest til Hellefossen i Drammenselva. Innenfor dette området ser den ut til å mangle i sure vann. Den er også funnet i et vann i Fana utenfor Bergen.
Horken er den minste av abborfiskene her til lands. Den blir ca. 13-15 cm lang, og maks. 10 år gammel. Den er som regel knyttet til bunnære områder, gjerne på dypt vann. Næringen er hovedsaklig fjærmygglarver, muslinger og andre bunndyr som den finner ved å grave i bunnsedimentet. Samtidig hvirvler den opp næringssalter fra bunnen, noe som kan ha betydning i forbindelse med indre gjødsling i forurensede innsjøer.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.