Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Sikens systematikk er svært omdiskutert. Enkelte forskere har hevdet at det egentlig er snakk om nesten 100 forskjellige arter, mens andre opererer med mindre enn 10. De fleste tolker siken som en art med store variasjoner mellom populasjonene. Vannprogrammet vil bruke den siste tolkningen inntil systematikken er bedre avklart. Sikens biologi varierer også fra bestand til bestand. Noen steder er den en ren bunndyrspiser, andre steder er den planktonspisende. Bestandene kan også være delt mellom en pelagisk og en bentisk form, som er atskilt både i diett og kroppskarakteristika, f. eks. antall gjellegitterstaver. I noen innsjøer danner disse formene helt separate bestander med forsjellig gytetid og sted, i andre innsjøer er det hybridisering. Gytebiologien viser generelt stort variasjon mellom bestander. Det ser ut til at variasjonene har sammenheng med vanntemperaturen om høsten. I tilløpsbekker og grunne områder som avkjøles tidlig, gyter siken også tidlig, mens den på dypt vann og i utløpselver gyter seinere. Eggene gytes i frie vannmasser og synker mot bunnen. De klekkes engang på våren, avhengig av vanntemperaturen. Både yngel fra innsjøen og fra tilløpsbekkene lever vanligvis pelagisk i innsjøen. Enkelte steder blir imidlertid yngelen stående på bekken i opptil 6 år før de går ut i innsjøen. Siken er ikke tidligere registrert i Hordaland, Sogn og Fjordane eller Nord Trøndelag.

Sørv finnes i lavlandet på Østlandet, rundt Oslofjorden og nedover til Telemark. Av VANDA (Jæren Folkehøyskole) er den også funnet i Frøylandsvatnet på Jæren. Arten lever på grunt vann, i vegetasjonsbeltet, der den svømmer i stim. Dietten består av planter, men også små snegler og insektlarver. Gytetiden er langtrukket, fra midten av slutten av mai til midten av juli. Gyteleken foregår helt inntil stranda, på 10-90 cm. dyp. Arten er kjent for å blande seg inn i gyteleken til andre arter, og hybrider mellom sørv og andre karpefisker er kjent blant annet fra Vansjø ved Moss.

Trepigget stingsild er vanlig over hele landet. Den har 2-5 frie pigger på ryggen foran ryggfinnen. Kroppen mangler skjell men er i varierende grad dekt av beinplater. Den trepiggete stingsilden er meget tilpasningsdyktig og finnes både i småbekker med rik vegetasjon, i brakkvann og i åpent hav. Antakeligvis var stingsilden en av de første artene som vandret inn i landet etter istiden, og som en følge av landhevningen finnes nå stingsild i vann 50-120 meter over havet. Trepigget stingsild er rovdyr og spiser en mengde forskjellige larver, mark og dyreplankton. Fisken blir kjønnsmoden når den er 1-2 år og gyter i en eller to sesonger. Hannen vokter reiret og passer på at eggene får optimale utviklingsforhold. Stingsild blir sjelden eldre enn tre år.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.