Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Røye finnes bare på den norlige halvkule, og den er funnet i alle norske fylker. Den trives godt både i hurtigstrømmende vann og dype, kalde innsjøer. Røya trenger oksygenrikt vann, og den sjøgående formen finnes i saltvann helst inne i fjorder og i skjærgården. I Nord- Norge går røya litt lenger ut fra kysten enn i Sør- Norge. Røya var den første ferskvannsfisken som vandret inn i Norge etter istiden, og den regnes til de arktiske fiskearter. Som ørret og laks opptrer røya i forskjellige drakter avhengig av miljø, kjønn og om den er i paringstid eller ikke. Størrelsen varierer også. Den sjøgående formen blir som regel 1-2 kg, mens den stasjonære dvergformen i ferskvann sjelden blir større enn 10-15 cm. Stasjonær røye spiser små krepsdyr og mygg larver, mens røye i sjøen hovedsaklig lever av raudåte og fiskeyngel.

Sørv finnes i lavlandet på Østlandet, rundt Oslofjorden og nedover til Telemark. Av VANDA (Jæren Folkehøyskole) er den også funnet i Frøylandsvatnet på Jæren. Arten lever på grunt vann, i vegetasjonsbeltet, der den svømmer i stim. Dietten består av planter, men også små snegler og insektlarver. Gytetiden er langtrukket, fra midten av slutten av mai til midten av juli. Gyteleken foregår helt inntil stranda, på 10-90 cm. dyp. Arten er kjent for å blande seg inn i gyteleken til andre arter, og hybrider mellom sørv og andre karpefisker er kjent blant annet fra Vansjø ved Moss.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.