Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Brasmens utbredelse er begrenset til lavlandet på Østlandet. Der finnes den i vegetasjonsrike, grunne innsjøer eller sakteflytende elver. Den spiser fortrinnsvis bunndyr som den finner på mudderbunn. Brasme kan danne hybrider med andre karpefisker. I Norge er det registrert hybrider med mort og flire.

Kjennetegn: Kanskje den fisken som ligner mest på en liten alligator? Den har lang, flat snute og et stort gap fylt med spisse tenner. Kjent for å spise artsfrender og andre fisk. Alle tennene krummer bakover mot svelget, og er organisert i doble rader for å kunne holde bedre på byttet.

Gjedda finnes i første rekke i de østlige delene av landet, men er også satt ut på Vestlandet og i Trøndelag. Til de østlige områdene hører også Finnmarksvidda. Gjedda er den av ferskvannsfiskene våre som er mest spesialisert på å spise fisk. Allerede fra 10 cm lengde begynner gjedda å spise annen fisk, også artsfrender. Mindre gjedde spiser i første rekke krepsdyr og insektlarver. Som regel blir gjedda større enn 10 cm allerede i løpet av første leveåret. Yngelen klekkes om våren, og i oktober kan gjedda ha blitt opptil 20 cm lang. Gjedda har også fysiologiske tipasninger til fiskediett. Muskulaturen er utviklet for å kunne gjøre lynraske utfall over korte avstander. Hunngjeddene kan bli betydelig større enn hanngjeddene. Hunngjedder opptil 18 kg er registrert, mens største hanngjedde er 3,5 kg. Gytingen foregår på oversvømt mark om våren. Eggene klekkes etter 10-15 døgn, og yngelen følger vannivået tilbake til innsjøen etterhvert som vannivået synker. Plommesekken er oppbrukt ca. 2 uker etter klekking, og yngelen er da ca. 12 mm. lang. Selv om gjedda er en god matfisk, har den liten økonomisk betydning i Norge.

Horken er utbredt i den sørøstlige delen av landet, nord til Grue i Glomma og i Mjøsa, og vest til Hellefossen i Drammenselva. Innenfor dette området ser den ut til å mangle i sure vann. Den er også funnet i et vann i Fana utenfor Bergen.
Horken er den minste av abborfiskene her til lands. Den blir ca. 13-15 cm lang, og maks. 10 år gammel. Den er som regel knyttet til bunnære områder, gjerne på dypt vann. Næringen er hovedsaklig fjærmygglarver, muslinger og andre bunndyr som den finner ved å grave i bunnsedimentet. Samtidig hvirvler den opp næringssalter fra bunnen, noe som kan ha betydning i forbindelse med indre gjødsling i forurensede innsjøer.

Mort finnes på Østlandet, muligens også i østlige deler av Finnmark. Den er en av norges mest tallrike karpefisker. Morten lever i innsjøer og tilstøtende elver, og svømmer ofte i store stimer. Den er vanligvis knyttet til vegetasjon strandsonen der den spiser bunndyr, men i tallrike bestander lever den pelagisk og beiter zooplankton og kan også inkludere planter i dietten. Morten kan danne egne brakkvannsstammer i elvemunninger som vandrer opp i ferskvann for å gyte. Gytetiden er om våren, når vanntemperaturen har nådd 10-12 grader.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.