|
|
|
Artsinformasjon
| Systematikk | Kommentar |
Abbor (Perca fluviatilis) |
Bilde: Olaug Vetti Kvam | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Actinopterygii (Beinfisk) Orden: Perciformes Familie: Percidae (Abborfamilien) Slekt: Perca Art: Perca fluviatilis (Abbor)
| Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.
Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm! |
Gjedde (Esox lucius) |
Bilde: I, Luc Viatour (CC BY-SA 3.0) | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Actinopterygii (Beinfisk) Orden: Esociformes (Gjeddefisk) Familie: Esocidae Slekt: Esox Art: Esox lucius (Gjedde)
| Kjennetegn: Kanskje den fisken som ligner mest på en liten alligator? Den har lang, flat snute og et stort gap fylt med spisse tenner. Kjent for å spise artsfrender og andre fisk. Alle tennene krummer bakover mot svelget, og er organisert i doble rader for å kunne holde bedre på byttet.
Gjedda finnes i første rekke i de østlige delene av landet, men er også satt ut på Vestlandet og i Trøndelag. Til de østlige områdene hører også Finnmarksvidda. Gjedda er den av ferskvannsfiskene våre som er mest spesialisert på å spise fisk. Allerede fra 10 cm lengde begynner gjedda å spise annen fisk, også artsfrender. Mindre gjedde spiser i første rekke krepsdyr og insektlarver. Som regel blir gjedda større enn 10 cm allerede i løpet av første leveåret. Yngelen klekkes om våren, og i oktober kan gjedda ha blitt opptil 20 cm lang. Gjedda har også fysiologiske tipasninger til fiskediett. Muskulaturen er utviklet for å kunne gjøre lynraske utfall over korte avstander. Hunngjeddene kan bli betydelig større enn hanngjeddene. Hunngjedder opptil 18 kg er registrert, mens største hanngjedde er 3,5 kg. Gytingen foregår på oversvømt mark om våren. Eggene klekkes etter 10-15 døgn, og yngelen følger vannivået tilbake til innsjøen etterhvert som vannivået synker. Plommesekken er oppbrukt ca. 2 uker etter klekking, og yngelen er da ca. 12 mm. lang. Selv om gjedda er en god matfisk, har den liten økonomisk betydning i Norge. |
Gjørs (Stizostedion lucioperca) |
| Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Actinopterygii (Beinfisk) Orden: Perciformes Familie: Percidae (Abborfamilien) Slekt: Stizostedion Art: Stizostedion lucioperca (Gjørs)
| |
Gullbust (Leuciscus leuciscus) |
| Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Actinopterygii (Beinfisk) Orden: Cypriniformes (Karpefisker) Familie: Cyprinidae (Karpefamilien) Slekt: Leuciscus Art: Leuciscus leuciscus (Gullbust)
| Gullbust er utbredt på lavlandet på Østlandet. Svømmer ofte i store stimer. Lever i kjølig rennende vann og i innsjøer eller brakkvann nær utløp av elv eller bekk. Siden gullbusten tåler brakkvann er den meget vanlig utenfor Glommas munning. Gullbusten spiser vann- og luftinsekter av alle slag, mark, små snegler, av og til plantedeler. Ofte vaker den og tar insektene på overflaten. Den gyter tidligere enn de øvrige karpefiskene våre og bare i rennende vann. Gytingen foregår høyt oppe i vassdragene på sand- eller steinbunn i perioden mars-mai. Hannene har i denne perioden “gytevorter” over hele kroppen. Stimene oppholder seg på gyteplassen i et par uker, før de igjen trekker nedover. |
Sørv (Scardinius erythrophthalmus) |
| Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Actinopterygii (Beinfisk) Orden: Cypriniformes (Karpefisker) Familie: Cyprinidae (Karpefamilien) Slekt: Scardinius Art: Scardinius erythrophthalmus (Sørv)
| Sørv finnes i lavlandet på Østlandet, rundt Oslofjorden og nedover til Telemark. Av VANDA (Jæren Folkehøyskole) er den også funnet i Frøylandsvatnet på Jæren. Arten lever på grunt vann, i vegetasjonsbeltet, der den svømmer i stim. Dietten består av planter, men også små snegler og insektlarver. Gytetiden er langtrukket, fra midten av slutten av mai til midten av juli. Gyteleken foregår helt inntil stranda, på 10-90 cm. dyp. Arten er kjent for å blande seg inn i gyteleken til andre arter, og hybrider mellom sørv og andre karpefisker er kjent blant annet fra Vansjø ved Moss. |
|
|
|
|