Artsinformasjon

Lagesilda er utbredt på Østlandet og på Jæren. Den likner av utseende på sild, men skjellene sitter godt fast (dette iht litteratur, vi har fått tilbakemelding frå lokalfolk som mener det ikke stemmer) på kroppen i motsetning til sildas. Den er nesten utelukkende planktonspisende, og både yngel og voksen fisk lever pelagisk. Lagesilda gyter vanligvis i littoralen i innsjøen, men kan også gyte på dypere vann. Enkelte bestander (f. eks. i Mjøsa) gyter i tilløpselva. Gytetiden er vanligvis om høsten eller tidlig på vinteren, men det finnes også innsjøer med både høst- og vårgytende bestander (bl. a. Varaldsjøen ved Kongsvinger). Noen forskere argumenterer for at Lagesilda og dens nærmeste slektninger bør plasseres i en egen familie (Coregoniidae), men mange anser dem som medlemmer av laksefamilien, dog med en egen underfamiie (Coregoniinae).

Nipigget stingsild har 8-11 ryggpigger og mangler beinplater på kroppssidene. Arten er vidt utbredt i Norge. Fisken foretrekker ferskvann med sterk vegetasjon, men finnes også i brakkvann. Den nipiggete stingsilden spiser fiskeegg, yngel, små krepsdyr og mygglarver, og blir som regel tre år gammel.

Sikens systematikk er svært omdiskutert. Enkelte forskere har hevdet at det egentlig er snakk om nesten 100 forskjellige arter, mens andre opererer med mindre enn 10. De fleste tolker siken som en art med store variasjoner mellom populasjonene. Vannprogrammet vil bruke den siste tolkningen inntil systematikken er bedre avklart. Sikens biologi varierer også fra bestand til bestand. Noen steder er den en ren bunndyrspiser, andre steder er den planktonspisende. Bestandene kan også være delt mellom en pelagisk og en bentisk form, som er atskilt både i diett og kroppskarakteristika, f. eks. antall gjellegitterstaver. I noen innsjøer danner disse formene helt separate bestander med forsjellig gytetid og sted, i andre innsjøer er det hybridisering. Gytebiologien viser generelt stort variasjon mellom bestander. Det ser ut til at variasjonene har sammenheng med vanntemperaturen om høsten. I tilløpsbekker og grunne områder som avkjøles tidlig, gyter siken også tidlig, mens den på dypt vann og i utløpselver gyter seinere. Eggene gytes i frie vannmasser og synker mot bunnen. De klekkes engang på våren, avhengig av vanntemperaturen. Både yngel fra innsjøen og fra tilløpsbekkene lever vanligvis pelagisk i innsjøen. Enkelte steder blir imidlertid yngelen stående på bekken i opptil 6 år før de går ut i innsjøen. Siken er ikke tidligere registrert i Hordaland, Sogn og Fjordane eller Nord Trøndelag.

Det finnes to arter av stingsild i norske ferskvann. Begge artene er små, og kjennetegnes bl. a. ved pigger foran den andre ryggfinnen. Deres betydning for den økologiske balansen i innsjøer blir ofte undervurdert og begge artene er viktig føde for annen fisk, f. eks. aure.

I Norge er all suter utsatt. For 150 år siden ble den satt ut av tyske gruvearbeidere i Solbergvannet ved Øyestad, og er derfra spredd seg til området Kragerø-Arendal. Den er også påvist i Asker, Eidskog, og Vinger kommuner. Noen opplysninger tyder også på at den kan finnes i Frøylandsvatnet på Jæren. På kontinentet finnes denne fisken i innsjøer med tett vegetasjon, og finnes ikke i innsjøer med steinbunn. Den er nattaktiv, og spiser i første rekke snegler og mygglarver. Den spiser også plantedeler.

Sørv finnes i lavlandet på Østlandet, rundt Oslofjorden og nedover til Telemark. Av VANDA (Jæren Folkehøyskole) er den også funnet i Frøylandsvatnet på Jæren. Arten lever på grunt vann, i vegetasjonsbeltet, der den svømmer i stim. Dietten består av planter, men også små snegler og insektlarver. Gytetiden er langtrukket, fra midten av slutten av mai til midten av juli. Gyteleken foregår helt inntil stranda, på 10-90 cm. dyp. Arten er kjent for å blande seg inn i gyteleken til andre arter, og hybrider mellom sørv og andre karpefisker er kjent blant annet fra Vansjø ved Moss.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.