Artsinformasjon

Laksen er den mest populære fisken blant mange sportsfiskere, og den kan bli opptil 40 kg for hanner og 20 kg for hunner. Laksen kan lett forveksles med sjøørret, men skiller seg ved å ha en lengre og smelere halefinnerot, færre mørke flekker under sidelinjen og den svake kløften i halefinnen. Fargene til laksen varierer med alder, kjønn og miljø. Når “blanklaksen” går opp i sin bardomselv for å gyte, blir den mørkere uten sølvaktig glans. Ikke all laks vandrer ut i havet. Noen laks bruker store innsjøer som “hav” og bekker og elver rundt innsjøen til å gyte i. De anadrome (havvandrende) laksebestandene har ulikt levesett i elven og i havet. I løpet av de første leveårene i elven vokser lakseyngelen lite. Når den er 3-5 år gammel (11-22 cm lang) blir den til smolt, og går ut i havet. I havet spiser laksen hovedsaklig fisk og vokser mye raskere. I løpet av 3 år er laksen blitt 90-105 cm lang og veier 8-13 kg. Etter 1-4 år i havet går laksen opp i sin barndomselv igjen for å gyte. Hvordan laksen finner tilbake til elven er ikke helt klart, men det antas at luktesansen spiller en stor rolle i navigeringen. Laksen finnes langs hele kysten og opprinnelig i de fleste store elver i Norge. På grunn av vassdragsutbygging, forurensning og overfiske har laksestammene i Norge blitt mye mindre de siste 30 år. I dag mangler funn av laks i fylkene Oppland og Hedmark.

Røye finnes bare på den norlige halvkule, og den er funnet i alle norske fylker. Den trives godt både i hurtigstrømmende vann og dype, kalde innsjøer. Røya trenger oksygenrikt vann, og den sjøgående formen finnes i saltvann helst inne i fjorder og i skjærgården. I Nord- Norge går røya litt lenger ut fra kysten enn i Sør- Norge. Røya var den første ferskvannsfisken som vandret inn i Norge etter istiden, og den regnes til de arktiske fiskearter. Som ørret og laks opptrer røya i forskjellige drakter avhengig av miljø, kjønn og om den er i paringstid eller ikke. Størrelsen varierer også. Den sjøgående formen blir som regel 1-2 kg, mens den stasjonære dvergformen i ferskvann sjelden blir større enn 10-15 cm. Stasjonær røye spiser små krepsdyr og mygg larver, mens røye i sjøen hovedsaklig lever av raudåte og fiskeyngel.

Trepigget stingsild er vanlig over hele landet. Den har 2-5 frie pigger på ryggen foran ryggfinnen. Kroppen mangler skjell men er i varierende grad dekt av beinplater. Den trepiggete stingsilden er meget tilpasningsdyktig og finnes både i småbekker med rik vegetasjon, i brakkvann og i åpent hav. Antakeligvis var stingsilden en av de første artene som vandret inn i landet etter istiden, og som en følge av landhevningen finnes nå stingsild i vann 50-120 meter over havet. Trepigget stingsild er rovdyr og spiser en mengde forskjellige larver, mark og dyreplankton. Fisken blir kjønnsmoden når den er 1-2 år og gyter i en eller to sesonger. Hannen vokter reiret og passer på at eggene får optimale utviklingsforhold. Stingsild blir sjelden eldre enn tre år.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.