Artsinformasjon

Frosker og padder hører hjemme i denne ordenen. I Norge har vi tre arter frosk, og en art padde.

Laksen er den mest populære fisken blant mange sportsfiskere, og den kan bli opptil 40 kg for hanner og 20 kg for hunner. Laksen kan lett forveksles med sjøørret, men skiller seg ved å ha en lengre og smelere halefinnerot, færre mørke flekker under sidelinjen og den svake kløften i halefinnen. Fargene til laksen varierer med alder, kjønn og miljø. Når “blanklaksen” går opp i sin bardomselv for å gyte, blir den mørkere uten sølvaktig glans. Ikke all laks vandrer ut i havet. Noen laks bruker store innsjøer som “hav” og bekker og elver rundt innsjøen til å gyte i. De anadrome (havvandrende) laksebestandene har ulikt levesett i elven og i havet. I løpet av de første leveårene i elven vokser lakseyngelen lite. Når den er 3-5 år gammel (11-22 cm lang) blir den til smolt, og går ut i havet. I havet spiser laksen hovedsaklig fisk og vokser mye raskere. I løpet av 3 år er laksen blitt 90-105 cm lang og veier 8-13 kg. Etter 1-4 år i havet går laksen opp i sin barndomselv igjen for å gyte. Hvordan laksen finner tilbake til elven er ikke helt klart, men det antas at luktesansen spiller en stor rolle i navigeringen. Laksen finnes langs hele kysten og opprinnelig i de fleste store elver i Norge. På grunn av vassdragsutbygging, forurensning og overfiske har laksestammene i Norge blitt mye mindre de siste 30 år. I dag mangler funn av laks i fylkene Oppland og Hedmark.

Sikens systematikk er svært omdiskutert. Enkelte forskere har hevdet at det egentlig er snakk om nesten 100 forskjellige arter, mens andre opererer med mindre enn 10. De fleste tolker siken som en art med store variasjoner mellom populasjonene. Vannprogrammet vil bruke den siste tolkningen inntil systematikken er bedre avklart. Sikens biologi varierer også fra bestand til bestand. Noen steder er den en ren bunndyrspiser, andre steder er den planktonspisende. Bestandene kan også være delt mellom en pelagisk og en bentisk form, som er atskilt både i diett og kroppskarakteristika, f. eks. antall gjellegitterstaver. I noen innsjøer danner disse formene helt separate bestander med forsjellig gytetid og sted, i andre innsjøer er det hybridisering. Gytebiologien viser generelt stort variasjon mellom bestander. Det ser ut til at variasjonene har sammenheng med vanntemperaturen om høsten. I tilløpsbekker og grunne områder som avkjøles tidlig, gyter siken også tidlig, mens den på dypt vann og i utløpselver gyter seinere. Eggene gytes i frie vannmasser og synker mot bunnen. De klekkes engang på våren, avhengig av vanntemperaturen. Både yngel fra innsjøen og fra tilløpsbekkene lever vanligvis pelagisk i innsjøen. Enkelte steder blir imidlertid yngelen stående på bekken i opptil 6 år før de går ut i innsjøen. Siken er ikke tidligere registrert i Hordaland, Sogn og Fjordane eller Nord Trøndelag.

I denne gruppen er det plassert funn av fisk som deltakerene ikke har klart å bestemme videre.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.