Artsinformasjon

Vanlig frosk er funnet over hele landet, og kan gå til høyder over 1000 meter over havet i fjellstrøk i Sør- Norge.

Kjennetegn: Sommerdrakt mørk gråbrun på oversiden, lyysere kroppssider og hvit underside, føtter og hale.Hvit vinterdrakt, i enkelte lavereliggende strøk er vinterdrakten gråblå. Kroppslengde inntil 60 cm, hale 5-7 cm og vekt 2,5-5 kg. 8-10 cm lange ører med lange svarte spisser.

Habitat: Finnes i nordlige Europa og Asia. En isolert bestand i Alpene. I Norge over hele landet untatt en del øyer.

Næring: Gress, urter og blader om sommeren. Lyng, bark og skudd av ulike løvtrær om vinteren.

Formering: Kjønnsmodner vanligvis som ettåring. 1-3 kull i året, kullstørrelsen er 2-6 (i enkelte fall inntil 9). Drektighetstid 48-52 døgn.

Spor: Framføtter plasseres skrått bak hverandre, beveger seg som regel i sprang med bakfotsporene foran sporene fra framføttene. Bakfotspor inntil 13 × 3,5 cm og framfotspor inntil 5 × 3 cm. Om vinteren er lorten små boller med diameter 1-2 cm.

Røyskatten er et lite langstrakt mårdyr. Hos oss er den om sommeren brun på oversiden og gulhvit på undersiden, mens den er helhvit vinterstid. Gjennom hele året har den svart haletupp. Den er utbredt i store deler av Europa, og finnes i hele Norge – fra kyst til fjell. Arten er en smågnagerspesialist, men tar også andre dyr. Om næringstilgangen er stor (smågnagerår) hamstrer de gjerne mat.

Sauen er blant de dyra som først ble domestiserte, kanskje allerede for 10000 år siden. Nå finnes det mer enn 200 saueraser. Sauen er et klauvdyr som for det meste holdes for kjøtt- og ullproduksjon. I Norge sendes årlig 2.2 millioner sau på sommerbeite i fjellstrøk. Sauen er et utpreget flokkdyr, og sauebeiting har vært med på å forme kulturlandskapet vårt gjennom århundrer.

Storfe er drøvtyggende planteetende klauvdyr med fire mager. Storfe har vært domestisert i mer enn 6000 år. Det finnes en rekke raser, og noen raser er avlet for å gi mye melk, mens andre er avlet for å gi kjøtt av høy kvalitet. Alle storferaser stammer fra uroksen Bos primigenius som er utdødd. Storfebeiting har hatt en stor betydning når det gjelder forming av kulturlandskapet vårt opp gjennom tiden. Opphør av beiting fører gjerne til gjengroing av landskap som tidligere ble holdt åpne gjennom beiting.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.