Artsinformasjon

Karuss er registrert i hele landet, bortsett fra i Nordland og Finnmark. Karussen er innført i Norge av mennesker. Den er en av de mest hardføre artene som fins, så den klarer seg bra her i landet. Karussene er flinke til å holde vannet rent, og det er til dette formålet de fleste norske karussbestander er blitt etablert. Den finnes vesentlig i dammer og småtjern, mere sjelden i større vann og elver, på enkelte steder (Vågå) opptil ca 900 m.o.h. I Norge finnes det relativt gode bestander med stor karuss på Hadeland og i Bergensområdet. Karussen er sterkt knyttet til vegetasjonsbeltet hvor den spiser plantedeler, insektslarver og planktondyr.Takket være sin utrolige hardførhet kan karussen trives under dårlige forhold. Den tåler en høyere grad av forurensninger, oksygenmangel og vinterkulde enn annen fisk. Om vinteren går karussen i en slags dvale, ofte nesten helt negravd i mudderbunnen. Her tåler den at vannet bunnfryser, bare selve gjørmen omkring den ikke stivfryser. Gytetiden er lang. Eggene er klebrige, lyserøde, og gytes i et antall av 150.000-300.000. De kleber seg til vannplanter. Yngelen, som er 4,2-4,9mm lang, har hefteorganer foran øynene, og sitter passivt på vannplantene til resten av plommesekken i løpet av et par dager er brukt opp. Normalt oppnås kjønnsmodenhet i 3-4 års alderen.

Ørekyt er den av karpefiskene som har størst utbredelse hos oss. Den har blitt godt hjulpet av mennesker ved at den har vært mye brukt som agn ved sportsfiske. I dag er den utbredt i ferskvann over mesteparten av Norge, også i de høyereliggende delene av vassdragene. Den har vist seg å gjøre stor skade på en del steder der den har blitt introdusert, f. eks. i Jølstravatn i Sogn og Fjordane, der den har blitt en betydelig næringskonkurrent til liten aure. Stor aure i dette tilfellet også svært lite effektiv til å beite på ørekytbestanden, og resultatet er en svekket aurebestand. Ørekyta svømmer i stim i strandsonen, og spiser fortrinnsvis bunndyr. I tette bestander inkluderer den også plantemateriale. Hvis den får sjansen, spiser den også fiskeyngel og -egg.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.