Artsinformasjon

Bekkemeitemarken trives i våte omgivelser, gjerne i vannsjuk jord. Den
takler pH fra 4 til 7. Når den føler seg truet kan den snøre av en del av
halen sin for å avlede predatorer nok til å komme unna. Lengden er 3-7 cm,
fargen er rødbrun eller gulbrun. Bakkroppen har firkantet kroppstverrsnitt
og kroppen virker skjør.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

Vanligst i Nord-Norge, men også funnet i Oppland og Buskerud. Som regel i elver med steinet bunn og lite vegetasjon, men også i eksponerte sjøer lengst nord i landet.

Utbredt over hele landet, der den forekommer i bekker, elver og stillestående vann. Klekketid fra mai til september.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i langsomt rennende bekker og stillestående vann med steinbunn. Flygetid august – okt.

Svært vanlig i Norge. En tolerant art i rennende og stillestående vann og tåler også lav pH.

Utbredt i hele landet. Larvene er rovdyr som bygger fangstnett. Lever hovedsaklig i kaldt, rennende vann på stein og sandbunn, men kan også finnes i strandsonen i innsjøer. Tålererer også noe organisk forurensning. Flygetid mai – sept.