Artsinformasjon

I Norge er denn arten knyttet til barskogområdene på Østlandet og i Trøndelag. Den kan også gå opp i bjørkebeltet, men er ikke funnet i høyfjellet. Lenger sør i Europa kan den derimot finnes over 2000 moh. Vi kjenner bare ett funn fra Vestlandet (Sogn), og få fra Nord-Norge til Lofoten. Synes ofte knyttet til humøse vann.

Dette er en av de største vannloppene. Den er en rovform som forsyner seg av de små artene i dyreplanktonet. Dyrets utseende er svært spesielt, det likner ikke en vannloppe i det hele tatt. Kroppen mangler der ytre skjoldet som ellers er så typisk, og er nesten fullstendig gjennomsiktig. I et galss med vann er den vanskelig å oppdage med det blotte øye, enda den kan være opptil 4 mm lang! Dette gjør at den også er nesten usynlig for fisk. Arten er faktisk vanligst i innsjøer med planktonspisende fisk som sik, røye eller mort. Er kjent fra Østlandet, Sørlandet, Jæren og Trøndelag, og ellers fra Europa og Nord-Amerika. Arten utgjør sannsynligvis en egen dyregruppe som bare er fjernt i slekt med andre vannlopper.

Denne arten viser ganske stor variasjon i kroppsform. Flere navngitte former med usikker systematisk status inngår i denne arten. Overganger mellom dem forekommer ofte, og har forvirret naturforskerne i over 100 år. I de senere år har studier av innsjøsedimenter avklart endel av forholdene mellom arter og former. Like etter istiden var B.longispina enerådende langt nedover på kontinentet. Etterhvert kom også B.coregoni, som senere har gitt opphav til stor formvariasjon. Dette settes i sammenheng med at innsjøene er blitt mer produktive med tiden. B.coregoni kan derfor benyttes som en indikator på eutrofiering. Mekanismene bak dette er lite kjent, og arten kan også finnes under oligotrofe forhold. I Norge er den lite kjent, men forkommer i eutrofe innsjøer på Østlandet. Nokså uventet ble den funnet på Karmøy av Kopervik vgs.

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

Er en av de minste Daphnia-artene. Som hos D.cristata er dyrene om sommeren utstyrt med en kraftig utviklet hjelm på hodet (cucllus betyr hette). Disse to artene kan skilles fra hverandre på hjelmens form og plasseringen av den første, rudimentære antenne, som hos D.cucullata sitter ytterst på “nesen”. Arten er hos oss kjent fra Østlandet, og betraktes som ganske typisk for næringsrike innsjøer, gjerne med mye fisk. Siden den er så liten og lite synlig, er den mindre utsatt for å bli spist enn de større artene. Vanlig ellers i Europa.