Artsinformasjon

Dafnier er små krepsdyr som lever i innsjøer og dammer over hele landet. De lever hovedsaklig ute i de frie vannmassene, selv om du også kan finne de langs land. Små dyr som lever ute i vannmassene kalles dyreplankton. De spiser planteplankton, og blir selv spist av større dyr, inkludert fisk.

Kjennetegn: Dafniene fanges lettest med en planktonhåv, og i et prøveglass kan du se dem som små prikker som beveger seg, 1-2 millimeter store. Når de legges under en lupe, ser du at de har et hode med en “snute” og ett stort, mørkt øye. Dafnine kan ligne på sin kusine Bosmina, me de skilles fra hverandre ved at Bosmina har en lang snabel der Dafnia har sin lille snute.

Dafnier kan formere seg uten befruktning, også kalt jomfrufødsel. Det vil si at mødre lager døtre som er genetiske kopier av seg selv. De blir raskt voksne, og kan få barn når de er to uker gamle. Voksne dafnier kan legge et nytt kull hver tiende dag, og det kan være 20 barn i ett kull. Når alle barna er døtre som selv kan produsere like mange barn, kan dafniene raskt bli mange dersom det er nok mat, slik som i en innsjø om våren når algene blomster opp.

Dafniene kan også ha vanlig formering med befrukting. Dette skjer særlig om høsten, da produserer de hanner og lager hvileegg som kan tåle tørke og frost.

Den spesielle reproduksjonsmåten gjør at dafnier er mye brukt som forsøksdyr. De har kort livssyklus, produserer mange unger, og alle barna i et kull har likt genmateriale.

Den vanligste calanoide hoppekreps i lavlandet nord til Møre. Skal også finnes enkelte steder i Finnmark. Forekommer nesten utelukkende under den marine grense. Ser ikke ut til å affiseres særlig av forurensning, hverken av næringssalter eller sur nedbør. I næringsfattige innsjøer er det bare en generasjon pr. år, men får flere generasjoner dersom primærproduksjonen er høy. Lever av planteplankton. Produserer ikke hvileegg, i motsetning til andre arter i familien.

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

Er en av de minste Daphnia-artene. Som hos D.cristata er dyrene om sommeren utstyrt med en kraftig utviklet hjelm på hodet (cucllus betyr hette). Disse to artene kan skilles fra hverandre på hjelmens form og plasseringen av den første, rudimentære antenne, som hos D.cucullata sitter ytterst på “nesen”. Arten er hos oss kjent fra Østlandet, og betraktes som ganske typisk for næringsrike innsjøer, gjerne med mye fisk. Siden den er så liten og lite synlig, er den mindre utsatt for å bli spist enn de større artene. Vanlig ellers i Europa.

En liten planktonisk art som bare er kjent fra Østlandet. Den opptrer som en typisk sommerform i de frie vannmassene, og kan tilbringe vinteren som copepodittlarve (dvs. larve som er ganske stor og likner de voksne) nedgravd i vannets bunnsedimenter. Dyret hviler da i en slags dvaletilstand (diapause). Den treffes oftest i større innsjøer, men er ikke sjelden også i mindre vann.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.

Denne slekten omfatter flere arter som er vanskelige å skille fra hverandre. Det er en av de vanligst gruppene i dyreplanktonet i de fleste innsjøer. Kroppen er utstyrt med noen vingeliknende vedheng som er helt karakteristiske. Kroppen blir deformert ved fiksering.

Finnes antakelig i hele landet. Som navnet sier har den en firkantet kroppsform. Siden kroppen er dekket av et stivt panser (lorica), beholder den formen ved fiksering. Den skilles fra K. hiemalis på mønsteret av lister på panserets ryggside. Arten er vidt utbredt fra Arktis til tropene med en rekke varianter. Finnes hos oss i hele landet inklusive Svalbard, men er ikke blant de vanligste hjuldyrene. Selv om den kan opptre i rene, næringsfattige innsjøer, er det hos oss vanligst å finne den i eutrofe vann. Her kan den til gjengjeld oppnå høy tetthet. Tåler også saltvann.

En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring.