Artsinformasjon

Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster.

Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite.

Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel.

Bregnene omfatter flere familier.

De røde fruktene til villbringebær er velkjente. Blomsten er hvit. Skuddene er toårige, det første året kommer det tynne skudd uten greiner. Neste år vokser det greiner ut fra skuddet, og da dannes blomster og bær. Vokser gjerne på åpne steder med steinete, nitrogenholdig jord. Du finner den ofte i veikanten.

Geitrams er storvokste og blir opp mot 1,5 meter høy, og dekker ofte store områder. Når geitramsen blomsterer med sine lange lilla blomsterakser er det et vakkert syn, men når frøspredningen begynner er den ikke like populær. Planten danner store mengder frø. Frøene har ullhår som gjør at de spres veldig lett i vind.

Kjennetegn: De kremhvite blomstene har en sterk, mandelliknende duft som du etter hvert vil kjenne igjen. Planten kan bli 1,5 meter og har grovtakkede blader oppover stengelen.

Finnmarks fylkesblomst. Molte har en vid utbredelse i de nordlige delene av den nordlige halvkule unntatt Island hvor den mangler. I Norge finner vi den på torvmyrer over hele landet fra lavlandet og opp til ca 1300 meter. Fruktsetningen er best i nord og til fjells. Molte er særbu med egne hann- og hunnplanter. Frukten er en samlefrukt av mange halvt sammenvokste steinfrukter. Den er, og har opp gjennom historien vært meget ettertraktet. Moltefrukten har et høyt innhold av c-vitaminer og ble tidligere tatt med i tonnevis til sjøs som middel mot skjørbuk. Den inneholder også benzosyre, et naturlig konserveringsmiddel som gjør at den ikke gjærer eller råtner så lett.

Finnes ved skogkanter og veikanter. Vanlig i hele landet opp til skoggrensen. Dyrket som fôrplante over store deler av jorden. Kan forveksles med Skogkløver.

Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.