Artsinformasjon

Ballblom blir også kalt knappsoleie. Det er bare ballblom som har en slik kuleforma gul blomst, og kan ikke forveksles med noen andre norske planter. Planten er flerårig og kan bli nesten en meter høy. Ballblom blir i likhet med de andre i soleiefamilien ikke beitet på grunn av giftinnholdet. Ballblom vokser på enger (høystadeenger) og i fuktig skog til opp i snaufjellet. Den er vanlig på Østlandet sør til Aust Agder og fra indre Trøndelag til Øst-Finnmark. Mest vanlig er den nordpå. Den er sjelden på Sørlandet og vestpå. Ballblom er kåret til fylkesblomst for Troms.

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Geitrams er storvokste og blir opp mot 1,5 meter høy, og dekker ofte store områder. Når geitramsen blomsterer med sine lange lilla blomsterakser er det et vakkert syn, men når frøspredningen begynner er den ikke like populær. Planten danner store mengder frø. Frøene har ullhår som gjør at de spres veldig lett i vind.

Finnmarks fylkesblomst. Molte har en vid utbredelse i de nordlige delene av den nordlige halvkule unntatt Island hvor den mangler. I Norge finner vi den på torvmyrer over hele landet fra lavlandet og opp til ca 1300 meter. Fruktsetningen er best i nord og til fjells. Molte er særbu med egne hann- og hunnplanter. Frukten er en samlefrukt av mange halvt sammenvokste steinfrukter. Den er, og har opp gjennom historien vært meget ettertraktet. Moltefrukten har et høyt innhold av c-vitaminer og ble tidligere tatt med i tonnevis til sjøs som middel mot skjørbuk. Den inneholder også benzosyre, et naturlig konserveringsmiddel som gjør at den ikke gjærer eller råtner så lett.

Kjennetegn: Relativt lite tre eller stor busk (3-10 m). Bladene har oftest 6-8 par kvasstannete finner, og endefinnen er ikke større enn de andre finnene. Hvite blomster i mai/juni og karakteristiske rødoransje bær fra august.

Forplantning: Blomstrene er fulle av nektar og pollineres av ulike insekter. Bærene modnes om høsten og ofte er det først i oktober fuglene, spesielt trosten, spiser dem. Frøene spres svært effetivt på denne måten. Rognebærene er egentlig ikke bær, men hører til eplegruppen og er altså botanisk sett et eple i miniatyr.

Utbredelse: Vanlig i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet (1500 m).

Anvendelse: Rogn har vært oppfattet som et hellig tre og fortellinger om treet bærer preg av trolldom. Det fins mange sagn og råd om hva rogna kunne brukes til. Rognebarken har vært brukt til å bake inn i flatbrød for å drøye maten. Rognebærgelè er det mange som fortsatt lager. Rogneveden er slitesterk og har vært brukt til ulike redskap.