Artsinformasjon

Havella finnes sirkumpolart i høyarktiske og mellomartiske områder. I Norge finnes den i høyfjellsområder i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker i ferskvann helt ut til kysten. Hovedutbredelsen er i Nord-Norge. Typisk hekkeplass for havella er små ferskvannsdammer og tjern i fjellet, som regel over tregrensen, eller i tilsvarende vegetasjonsfattige områder langs kysten i nord. Også på Svalbard finnes havella hekkende, der kan den hekke helt i sjøkanten. Havella er svært hardfør, om vinteren trekker den ut til kysten og finnes da vanlig hele veien fra Finnmark til svenskegrensen. Flest finner vi i de tre nordligste fylkene. De ligger da spredt i småflokker på gruntvannsområder, de dykker til bunnen for å finne vesentlig animalsk føde. Mange av de fuglene som overvintrer hos oss kommer fra områder lenger øst. Vårtrekket foregår i april-mai, etter at den lyse vinterdrakten er erstattet med en mørkere sommerdrakt. Fra slutten av september begynner havellene å returnere til overvintringsområdene sine langs kysten, i Sør-Norge normalt ikke før i oktober. De kan finnes overalt fra de ytterste skjærene til langt inn i fjordene.

Utbredelse: Havsula kan sees langs hele norskekysten, men kun unntaksvis innenfor den ytre skjærgåren. Utbredelses- og spredningsmønsteret til havsula har mange likhetstrekk med havhesten. Riktignok forekommer havsula bare i Atlanterhavet, men økte kraftig i antall og utbredelse på 1900-tallet. Den første kolonien ble etablert på Runde i 1946, og siden har den spredt seg til fem andre lokaliteter i Nord-Norge. Tre av disse ligger på Finnmarkskysten.

Leveområde: Havsula foretrekker bratte stup og fjellsider og holmer som er utilgjengelige for rovdyr.

Hekkebiologi: Hekker i kolonier og flere steder sammen med storskarv. Hekker ikke før ved 5-7 års alder.

Næring: Den lever av pelagisk fisk som makrell og sild som den styrtdykker etter, ofte fra stor høyde.

Forflyting: Om vinteren forlatere de fleste fuglene våre farvann, og trekker sørover. De sørligste funnene hittil er utenfor Senegal i Vest-Afrika. Et stort antall ungfugler streifer rundt langs kysten særlig i sommerhalvåret.

Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.