Artsinformasjon

Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster.

Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite.

Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel.

Byhøymole er en kystplante som går opp til Nordland. Den er trolig innført og har spredd seg til eng og beitemark, sumpområder og tangvoller. Du finner den også som ugras i veikanter og på skrotemark. Hylsterbladene hos byhøymole har gryn og har sylforma tenner i kanten.

Kjennetegn: Opptil 5 m høy busk. Greinene er rette med korsstilte kvister. Bladene er 3-lappet og kan minne om lønn. I blomstringen i juni-juli ser du de hvite blomstene som sitter i en flat skjermkvast med store sterile blomster ytterst og små fertile blomster innerst. De sterile blomstene er “reklameplakater” for å trekke til seg insekter. Fruktene er røde og noe giftige.

Planten er vanlig på Østlandet og i kyst og fjordstrøk opp til Nordland. Du finner den både i bar- og løvskog, i skogkanter, berg og urer.

Finnes ved skogkanter og veikanter. Vanlig i hele landet opp til skoggrensen. Dyrket som fôrplante over store deler av jorden. Kan forveksles med Skogkløver.

Kjennetegn: Et stort tre (5-15 m) der løvet oftes felles om høsten. Hos vintereik sitter det visne løvet på over vinteren. De to artene krysser seg og danner mellomformer som gjør de vanskelig å skille. Sommereik har blader uten hår på undersiden, og bladskaftet er under 0.5 cm (vintereik har hår på undersiden og bladskaft på 1-2 cm langt). Nøttene henger på 2-9 cm lange skaft (vintereik har nøttene helt inntil kvisten).

Utbredelse: Sommereik er den vanligste eiken og finnes spredt på Østlandet og i kyststrøk nord til Sogn.

Vokstested: Den vokser helst i tørr skog og berg på solvarme steder. Eiketrærne kan bli over tusen år gamle. Gamle trær er hule inni.

Anvendelse: Veden er hard og holdbar og har vært verdifullt tømmer spesielt til skips- og bygnignskonstruksjoner. Ellers har både løv, bark, nøtter og ved vært brukt til mange praktiske formål. Garvestoffene i eik har også blitt utnyttet, bl.a. i folkemedisin.

Kjennetegn: I motsetning til den vanligere sommereika har vintereik lang (1-2 cm) bladstilk og nøttene sitter nesten helt inntil kvisten. Nøttene har heller ikke tydelige striper slik som hos sommereikas nøtter. De visne bladene på vintereik blir sittende på langt utover vinteren.

Voksested: Du finner den i tørr skog og berg oftest nær sjøen på solvarme steder.

Utbredelse: Vintereik er ikke så vanlig som sommereik, og du finner den fra Østfold langs kysten nord til Sula i Møre og Romsdal.