Artsinformasjon

Funnet både i Sør- og Nord- Norge, men ikke langs Vestlandskysten fra Hordaland og nord til Troms.

Lever i innsjøer og vann, både i bølgeeksponerte og bevokste, stille områder. Sør-østlig utbredelse i Norge.

Edekreps er også kalt vanlig ferskvannskreps. Skattet som delikatesse, og fanges i teiner (fangst tillatt i august/september). Fangsten representerer salgsverdier på flere millioner kroner i året. Arten har sin hovedutbredelse på Østlandet, der den har spredd seg kraftig i løpet av dette århundret. Den finnes også i små områder i Hordaland og Sør-Trøndelag, trolig som følge av utsetting. Krepsen krever relativt varm og lang sommer, og vann med pH over 6,0. Mange utsettingsforsøk har vært mislykkede. Arten er truet av krepsepest (en sopp som heter Aphanomyces astaci). Denne har utryddet ferskvannskrepsen over store områder i Sverige, og det er hos oss innført strenge reguleringstiltak for å hindre spredning av smitten.

Det er 17 arter i Norge. De er svært vanskeige å artsbestemme. Enkelte av artene er relativt tolerante for forsuring og lavt kalkinnhold, og kan derfor finnes selv om forholdene er umulige for vannsnegl.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner.

I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter.

Lengde: Inntil 25 mm.

Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue.

Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet.

Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne.

Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil.

Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene.

Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene.

Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit.

Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art.

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

To arter finnes i Norge. Begge to erfunnet over nesten hele landet.

Sjelden art som lever i stillestående vann og elver. Både i oligotrofe og eutrofe habitater. Funnet i hele landet nord til Finnmark, men ikke funnet på Vestlandet.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Kjent fra den nordlige halvkule, og fra Sør-Amerika. Den lever som parasitt på vannfugl ved å krype inn i nesehulen, og suge blod der. Den vanligste av to arter andeigle i Norge.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Relativt tolerant art som lever i littoral/sublittoralsonen, og også i rennende vann. Den tåler uttørking. Vanlig art i de fleste deler av landet.

En vanlig art som finnes over hele landet. Den suger kroppsvæsker fra evertebrater, hovedsaklig snegler og skjell, men noen ganger også fra fåbørstemark og fjærmygglarver.

Utbredt i hele Sør-Norge nord til Trondheim. Arten er tolerant, og finnes i alt fra oligotrofe til eutrofe vann og dammer, også i dystrofe og humuspåvirkede vann. Tåler også vann med lav saltholdighet. Den store ryggsvømmeren blir ca. 15-16 mm lang, og kan ta store byttedyr.

Utbredt i Finnmark, Trøndelag og på Østlandet. Lever i planterike vann.

Lever i stillestående vann og elver. Ofte funnet i eutrofe vann, men lever også i mer oligotrofe innsjøer. Kalkkrevende, og lite tolerant for forsuring.

Denne iglen forekommer i ferskvann over hele verden unntatt Australia. Den finnes i alle typer ferskvann unntatt dammer med mye Sphagnum-mose hvor den suger kroppsvæsker fra andre evertebrater. Er registrert fra stort sett hele Norge.

I stillestående og rennende vann. Hovedhabitat er littoralen, men arten kan gå dypere enn de fleste andre snegleartene. Utbredt over det meste av landet, men ikke registrert på Sør- eller Vestlandet.

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

Sørlig art i Norge, kjent fra Østlandet og langs kysten nord til Bergen. Vannskorpionen er ca 20 mm lang uten pusterøret. Den lever gjerne på mudder- eller leirbunn nær vegetasjonen i bredden, og svømmer så dårlig at den drukner hvis den ikke kan krype til overflaten av og til.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjon i stillestående eller sakterennende vann. Flygetid april – juni.

Vanlig i Norge opp til Bodø, og er funnet i Finnmark. Nymfene foretrekker helst litt næringsrike vann eller dammer, og bruker to til fire år på utviklingen til voksne. Flygetid som regel fra sent i juli til midten av september.

Funnet i Sørøst-Norge. Lever hovedsaklig i basisk, stillestående eller langsomt rennende vann, men også i brakkvann.

Regnet som sjelden i Norge, og er bare funnet rundt Oslofjorden. Arten lever i middels næringsrike til næringsrike større sjøer med sandbunn. Tåler også brakkvann.

Vidt utbredt i hele Norge. Larvene lever i oligotrofe dammer og vann på fjellet, i lavlandet bare i små dammer og myrpytter. Finnes også i sakterennende vann. Flygetid juli – august.

Utbredt i hele Norge. En tolerant art, funnet i en rekke typer ferskvann.

I Norge funnet langs kysten nord til og med Troms. Arten trives best i oligotrofe vann. Er også funnet i brakkvann.

Euryøk, lever fortrinnsvis i rennende vann, men finnes også i littoralsonen i stillestående vann og i brakkvann.

Spredte funn i Sør- Norge. Lever i sjøer og dammer med noe vegetasjon.

Vanlig i Sør- Norge, men ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Lever i næringsfattige dammer og sjøer med relativt lite vegetasjon.

Lever på bløtbunn i relativt varmt vann i sjøer, dammer og sakterennende vann. Rovdyr, lever av andre invertebrater. Slekten er hovedsakelig tropisk med kun en art i Europa.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

Funnet i stort sett hele Norge. Lever i stillestående vann, spesielt i sjøer og dammer med mye mose.

Vanlig over hele landet. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann, men fortrinnsvis i større vann og innsjøer. Flygetid fra begynnelsen av mai til tidlig i september.

Unge individer lar seg ikke identifisere med sikkerhet.

Ikke funnet på Vestlandet eller Nord for Sør- Trøndelag. Nymfene lever i middels næringsrikt til nærinksrikt, rennende eller stillestående vann og er intolerante for lav pH. Tåler noe saltholdighet.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i stillestående vann blant vegetasjon. Flygetid april – august.

Ikke tidligere registrert i nord for Møre. Larvene lever i langsomt rennende og stillestående vann. Flygetid mai – okt.

Antakelig utbredt i hele Norge. Lever i innsjøer og sakte rennende vann og planterike bekker. Skjuler seg for vind i le-sider i innsjøer. Eurytermisk. Flygetid mai – okt.

Registrert i hele landet. Larvene lever i innsjøer på fast bunn som gjerne er dekket av påvekstalger. Kan også finnes i sakteflytende elver med høyere saltinnhold enn normalt ferskvann. Flygetid mai – august.

Vidt utbredt i Norge, men ikke tidligere registrert på Vestlandet. Larvene lever i sakterennende, små vannsystemer. Flygetid mai – sept.

Ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Larvene lever i innsjøer og dammer med vegetasjon. Flygetid mai – nov.

Spredt registrert i Norge. Larvene finnes i innsjøer med sandbunn eller lite bevokst littoralsone. Arten foretrekker områder med siv, og unngår vindeksponerte områder. Flygetid mai – sept.

Utbredt over hele landet, men ikke så vanlig på Østlandet. Larven lever i stillestående til sakterennende vann. Oligotrof til mesotrof art, og finnes ikke i de mest næringsrike vann. Krever endel åpne områder med stein eller klipper i strandsonen. Larven bygger fangstnett blant plantedetritus, og er predator. Flygetid mai – juli.

Arten er vanlig nord til Troms. Larvene lever i stillestående vann, eller sakterennende elver med mudderbunn, hvor de kan finnes ned til 20 meters dyp. Flygetid er fra april til juni.

Tidligere registrert på Østlandet og i Sør Trøndelag. Lever hovedsaklig i mer eller mindre temporære dammer i åpent landskap, men kan også forekomme i mindre, dystrofe, eller klare innsjøer.

Ikke tidligere registrert nord for Rogaland. Lever i stillestående vann, gjerne eutrofe forhold.

Euryøk art, fortrinnsvis i rennende vann men også i littoralsonen i innsjøer. Finnes i oligo-humøse til meso-humøse vann.

Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

En svært euryøk art som finnes i mange typer innsjøer og dammer. Utbredt over store deler av Europa, Asia og Afrika, og finnes i hele Norge. Lever helst i vegetasjonsbeltet langs stranden. Ved hjelp av et par spesialiserte børster på antennene kan de henge seg fast med ryggsiden mot vannplantene, mens de filtrerer små partikler fra vannet.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

Arten er kjent fra Sørøstlandet og rundt Trondheim. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann og dammer. Krever rik flyteblads-vegetasjon som vannliljer og/eller tjønnaks. Flygetid stort sett fra mai til august.

Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes i åpen littoralsone på stein- eller sandbunn. Helst i sakterennende bekker/elver med klart vann, men også funnet i humusrikt myrvann. Flygetid mai – okt.

2 arter av denne underslekten i Norge. Hunnene kan ikke skilles med sikkerhet. Noen ganger også vanskelig med atypiske hanner.

Mange arter som lever i mange typer ferskvann. Larver og pupper er dårlig beskrevet og kan ikke artsbestemmes. Noen larver er beskrevet som rovdyr, men vi vet ikke om dette gjelder hele slekten.

Denne slekten er de minste av fjærmyggene. Det er mange arter, og hverken larvene eller puppene kan bestemmes til art.

Lever av detritus eller alger. Foretrekker stillestående vann, men endel arter kan også finnes i rennende vann. Artsrik slekt, der flere av artene ikke kan skilles fra hverandre på larvestadiet.

Utbredt i hele Sør- Norge, og også funnet i Nord- Trøndelag, men utbredelsen i Norge er usikker, da den tidligere kan ha blitt forvekslet med S. scotti. Finnes både i middels næringsrike til næringsrike sjøer, elver og dammer.

Vidt utbredt i hele Norge. Nymfene foretrekker næringsfattige, noe sure vann, og bruker rundt fire år på å utvikle seg. Flygetid fra sent i juli til slutten av september. En av de vanligste libellene, kjent fra hele landet.

Svært vanlig slekt med mange arter over hele verden. Kan ikke bestemmes videre på larver eller pupper. De er rovdyr, og de fleste artene finnes i stillestående vann.

Juvenile individer kan ikke artsbestemmes.

Unge individer kan ikke artsbestemmes.

En svært stor og vanlig slekt i stillestående vann, med noen arter også i rennende vann. De fleste artene forekommer i næringsrikt (eutroft) vann, og noen arter tåler svært mye organisk forurensning. Det finnes imidlertid arter som også lever i mesotroft og oligotroft vann. Masseforekomst av larver i denne slekten i et ellers oligotroft vann, kan tyde på lokan forurensning fra f. eks husholdning eller jordbruk. Larvene har hemoglobin (de er kraftig røde) og kan derfor overleve i vann med oksygensvinn. Hemoglobinet er svært likt menneskets, og kan føre til allergiske reaksjoner. Slekten er et kompleks av såkalte “sibling-arter” og kan bare bestemmes korrekt på båndmønstre på kjempekromosomer i dyras spyttkjertler. Pupper kan ikke bestemmes, og voksne hanner er problematiske.

Artsbestemmelsen er ikke helt sikker. Arten har blitt rapportert fra oligotrofe humuspåvirkede sjøer.

Gruppen består av 3 arter i Norge. Artene kan foreløpig bare bestemmes som voksne.
C. hastulatum (Charpentier, 1825) er Norges vanligste vannymfe, og er utbredt over hele landet unntatt Finnmark. Den er euryøk, og finnes i de fleste ferskvannsmiljøer.
C. lunulatum (Charpentier 1840) er hovedsaklig en østlig art. Den er regnet som sårbar i Europa, og sjelden i Asia. I Norge regnes arten som truet. Den foretrekker mesotrofe og oligotrofe forhold, helst med flytende vegetasjon. Den er funnet i Østfold, Akershus og Hedmark, og i Finnmark.
C. armatum (Charpentier 1840) har også hovedsaklig østlig utbredelse. Den er utryddet/forsvunnet fra de Britiske Øyer og de nordlige deler av det kontinentale Europa. I Norge er den regnet som sårbar. Den er funnet i Østfold, Akershus, Vestfold, Telemark, og i N- og S.-Trøndelag. På kontinentet finnes arten for det meste i mesotrofe myrområder, mens i Norge er den hovedsaklig funnet i mer eller mindre eutrofe sjøer og dammer.

Mesotrof til eutrof art, lever i algebegroinger.

Slekten kan bare bestemmes til art på de siste larvestadiene, dvs de som har vingeanlegg som rekker til bakkanten av det tredje bakkropps-segmentet. Det finnes 5 arter i Norge.

Sjelden i Norge. Larven finnes blant vegetasjon i littoralsonen i innsjøer og temporære dammer hvor den spiser detritus. Flygetid juni – august.