Artsinformasjon

Regnbueørreten hører egentlig hjemme på Nord- Amerikas vestkyst, men dens gode tilpasnings evne har ført til at den har blitt utsatt mange steder i Europa. I Norge ble de første utsetningene foretatt rundt 1908, men det var oppdrettsforsøkene på 1950- tallet som var mest fruktbare. Regnbueørreten har fått det norske navnet sitt fra det fiolettrosa båndet den har på siden. På ryggen og halen har den mørke flekker. Arten kan bli opptil 79 cm og 9,4 kg i Europa, men blir nesten doppelt så stor Nord- Amerika. Den finnes i stasjonære bestander i stillestående vann og i vandrende bestander i rennede vann. Arten stiller ikke så strenge krav til leveforholdene som laks og ørret, og finnes også i dammer og tjern som ikke har så rent vann. Føden består av insekter, krepsdyr og småfisk som f. eks. amerikansk ørekyte. Tidligere regnet man regnbueørreten som en art under den Atlantiske lakseslekten Salmo, men den regnes nå som en art i den pasifiske lakseslekten Oncorhynclus. Regnbueørreten finnes i hele landet.

Røye finnes bare på den norlige halvkule, og den er funnet i alle norske fylker. Den trives godt både i hurtigstrømmende vann og dype, kalde innsjøer. Røya trenger oksygenrikt vann, og den sjøgående formen finnes i saltvann helst inne i fjorder og i skjærgården. I Nord- Norge går røya litt lenger ut fra kysten enn i Sør- Norge. Røya var den første ferskvannsfisken som vandret inn i Norge etter istiden, og den regnes til de arktiske fiskearter. Som ørret og laks opptrer røya i forskjellige drakter avhengig av miljø, kjønn og om den er i paringstid eller ikke. Størrelsen varierer også. Den sjøgående formen blir som regel 1-2 kg, mens den stasjonære dvergformen i ferskvann sjelden blir større enn 10-15 cm. Stasjonær røye spiser små krepsdyr og mygg larver, mens røye i sjøen hovedsaklig lever av raudåte og fiskeyngel.