Beinfisk (Actinopterygii) |
Bilde: Siri Skoglund | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Actinopterygii (Beinfisk)
| Det er store geografiske forskjeller på mangfoldet av fisk i norske innsjøer. Utbredelsesmønsteret er for en stor del bestemt av innvandringshistorien etter siste istid. Anadrome fisk (som lever både i salt- og ferskvann) vandret tidlig inn fra vest, og invaderte kysten etterhvert som isen trakk seg tilbake. De klarte å komme seg ganske langt innover i landet fordi landhevingen ikke hadde skapt så store hindringer ennå (dagens utbredelse er imidlertid også modifisert av menneskelig utsetting). Senere førte landhevingen til at østersjøområdet ble avstengt fra havet og dannet en stor innsjø, Ancylussjøen. Fra denne vandret artene periodevis vestover. I den første perioden kunne de mindre varmekjære artene (abbor, gjedde, sik, m. fl.) også vandre nordover og krysse det nåværende vannskillet mot Finnmark. Senere ble også denne vandringsmuligheten stengt av landhevingen. Den neste gruppen ble derfor begrenset til østlandet, og kalles også Mjøs-gruppen. Den består av fisk som f. eks. mort, lagesild og brasme. Den tredje og siste gruppen er begrenset til Østfold og Akershus, og de fleste artene har nordgrense ved Øyeren i Akershus. Hit hører arter som gjørs, flire, asp og stam.
De marine artene er naturlig nok ikke påvirket av de samme geografiske faktorene som ferskvannsartene. Det finnes mange arter som lever hele sitt liv på grunt vann langs kysten, men en del arter som lever på dypt vann eller vandrer store havstrekninger, kommer til kysten for å gyte. |
Blæretang (Fucus vesiculosus) |
Bilde: Stein Mortensen | Rike: Chromista (Det gule riket) Rekke: Ochrophyta Divisjon: Phaeophyta (Brunalgar) Klasse: Phaeophyceae (Brunalgar) Orden: Fucales (Tang) Familie: Fucaceae Slekt: Fucus Art: Fucus vesiculosus (Blæretang)
| Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.
Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader. |
Bløtdyr (Mollusca) |
| Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Mollusca (Bløtdyr)
| Bløtdyrene blir også kalt mollusker, og omfatter bl. a. muslinger, snegl, blekksprut og sjøtenner. Selv om det ytre utseende varierer mye hos de forskjellige klassene av bløtdyr, er den fundamentale oppbygningen lik. Molluskene er den nest største gruppen av evertebrater. |
Blåskjell (Mytilus edulis) |
Bilde: Stein Mortensen | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Mollusca (Bløtdyr) Klasse: Bivalvia (Muslinger) Underklasse: Pteriomorpha Familie: Mytilidae (Blåskjellfamilien) Slekt: Mytilus Art: Mytilus edulis (Blåskjell)
| Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.
Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen. |
Grønnalger (Chlorophyta) |
Bilde: Siri Skoglund | Rike: Plantae (Planteriket) Rekke: Chlorophyta (Grønnalger)
| Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.
Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art. |
Krabber (Brachyura) |
Bilde: Per-Otto Johansen | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Arthropoda (Leddyr) Underrekke: Crustacea (Krepsdyr) Klasse: Malacostraca (Storkreps) Orden: Decapoda (Tifotkreps) Underorden: Brachyura (Krabber)
| Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura. |
O-skjell (Modiolus modiolus) |
Bilde: Stein Mortensen | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Mollusca (Bløtdyr) Klasse: Bivalvia (Muslinger) Underklasse: Pteriomorpha Familie: Mytilidae (Blåskjellfamilien) Slekt: Modiolus Art: Modiolus modiolus (O-skjell)
| Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde. |
Rur (Balanidae) |
Bilde: Stein Mortensen | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Arthropoda (Leddyr) Underrekke: Crustacea (Krepsdyr) Klasse: Thecostraca Underklasse: Cirripedia (Rankeføttinger) Orden: Thoracica Familie: Balanidae (Rur)
| Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.
Tre rurartar som finst langs heile kysten:
Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.
Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.
Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.
Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover. |
Rødalger (Rhodophyta) |
Bilde: Siri Skoglund | Rike: Plantae (Planteriket) Rekke: Rhodophyta (Rødalger)
| |
Sjøpiggsvin (Echinoidea) |
Bilde: Stein Mortensen | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Echinodermata (Pigghuder) Klasse: Echinoidea (Sjøpiggsvin)
| De regulære kråkebollene er vanlige langs hele norskekysten, og lett gjenkjennelige på den runde formen og alle piggene. Mellom alle de store piggene sitter små klør som renser huden, og beskytter dyrene for rovdyr. De irregulære kråkebollene (bl. a. sjømus) har en oval form, og er dyr som graver i sand for å finne mat. |
Sjøstjerner (Asteroidea) |
Bilde: Stein Mortensen | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Echinodermata (Pigghuder) Klasse: Asteroidea (Sjøstjerner)
| Sjøstjerner har fem eller flere armer med tubeføtter på undersiden. Tubeføttene brukes til bevegelse og til å åpne skjell, og styres ved hjelp av trykk i et vannkanal- system. Langs norskekysten finnes det rundt ti arter. |
Skilpaddesnegl (Tectura) |
Bilde: Per-Otto Johansen | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Mollusca (Bløtdyr) Klasse: Gastropoda (Snegler) Underklasse: Prosobranchia (Forgjellesnegler) Orden: Archeogastropoda Familie: Acmaeidae (Skilpaddesnegler) Slekt: Tectura (Skilpaddesnegl)
| Kjennetegn: Skilpaddesnegl er mindre enn albusnegl, har glattere overflate.
Leveområde: Finnes fra de nedre delene av fjæra ned til 50-100m dybde. Lever på eller under stein, direkte på steinen, eller på skjell. Den liker seg godt oppå fjell som er dekt av rosa kalkalgebelegg.
Utbredelse: Finnes langs hele Norskekysten.
Tre arter er mulig å finne langs Norskekysten, med vanlig skilpaddesnegl (Tectura tessulata) som den mest forekommende. |
Ålegras (Zostera marina) |
Bilde: Stein Mortensen | Rike: Plantae (Planteriket) Uekte gruppe: Tracheophytes (Karplanter) Overrekke: Spermatophyte (Frøplanter) Rekke: Magnoliophyta (Dekkfrøete blomsterplanter) Klasse: Liliopsida (Enfrøblader) Familie: Zosteraceae (Ålegrasfamilien) Slekt: Zostera (Ålegrasslekta) Art: Zostera marina (Ålegras)
| Ålegras ser ut som vanleg, 1/2 – 1 m høgt gras som veks på sand-muddarbotn og har røter som vanlege planter. Fargen varierer frå gras-grøn til blass gulbrun. På 1930 – 1940 tallet blei ålegras nesten utrydda på grunn av ein soppsjukdom, men i dag veks ålegraset igjen på mange av dei gamle veksestadane. |