Artsinformasjon

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Dersom vi ikke graver i sanden, kan vi vanligvis ikke se fjæremarken. Vi kan likevel observere fjæremarken indirekte gjennom ekskrementene som skyves ut av sandkanalene, og blir liggende som kveiler rundt åpningen. Marken blir oppptil 35 cm lang og er rød (gjerne med blåskjær), rosa, gul, grønn eller olivenfarget.

Leveområde: Fjæremarken trives både i rein og mudrete sand hvor den spiser detritus.

Utbredelse: Den finnes langs hele kysten både på eksponerte og ueksponerte steder.

Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande.

Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader.

Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten.

Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre.

Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.

Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art.

Kjennetegn: Kroppslengde inntil 43 cm, hale inntil 22 cm. Mørk, ensfarget pels med hvite partier på hake/strupe. Kan veie inntil 1.5 kg. Hannen er større enn hunnen.

Habitat: Minken er en Nord-Amerikansk art som er innført til Europa der den nå har en stor utbredelse i mange land. Den trives ved kysten og langs vann og vassdrag helt opp til høyfjellet. Nattaktiv med solitært levevis.

Næring: Minken lever av fisk, skalldyr, småpattedyr, fugl, egg og frosk. Minken er en glupsk eggrøver og innføringen av mink har noen steder skapt problemer for enkelte arter av hekkende sjøfugl.

Formering: Alder ved kjønnsmodning er 10 måneder, parringen skjer i februar-april og 4-5 (inntil 11) unger fødes etter 40-75 dagers drektighetstid (minken kan forsinke embryonalinnplantningen slik at den kan justere fødselstidspunktet til når forholdene er gode for å ale opp unger).

Spor: Vanligst å finne spor fra galopp med 30-40 cm skrittlengde.

Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er.

Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger).

Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår.

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

Dataene i denne gruppen er registrert i Kystovervåknings programmet under krabber.