Artsinformasjon

Bekkemeitemarken trives i våte omgivelser, gjerne i vannsjuk jord. Den
takler pH fra 4 til 7. Når den føler seg truet kan den snøre av en del av
halen sin for å avlede predatorer nok til å komme unna. Lengden er 3-7 cm,
fargen er rødbrun eller gulbrun. Bakkroppen har firkantet kroppstverrsnitt
og kroppen virker skjør.

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Libellene mangler tilsynelatende de karakteristiske gjellevedhengene på bakkroppen. Dette skyldes at gjellene er helt eller delvis trukket inn i bakkroppen. Ved å suge vann inn gjennom anus, får larvene friskt vann over gjellene. Libelle-nymfene er kraftigere enn de slanke vannymfene.

Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Et lite avlangt og avsmalende insekt som kan bli rundt 11 mm. lang med en sølvfarget kropp som er dekt av skjell. Bakerst på kroppen har de tre haletråder. Trives i mørke, varme og fuktige omgivelser, og finnes gjerne på baderom. Det er et relativt harmløst dyr som lever av alle slags stivelses- og sukkerholdige stoffer; matrester, døde insekter, papir osv.