Artsinformasjon

Data i denne gruppen omfatter Baetis lignende nymfer med ovale gjeller som er registrert på det tidligere Bekkisprogrammet.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene.

De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr.

Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker.

Familiene Capnidae og Leuctridae har nymfer med lange, slanke bakkropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis.

I denne gruppen ligger data fra Bekkis programmet. Kulemuslinger og ertemusling som er artene i denne gruppen, hører alle til i underklasse Heterodonta.

Stankelbein omfatter ca. 250 arter i Norge. De varierer i størrelse fra 65 mm ned til 15 mm i vingespenn. Larvene er gravende, og landlevende arter kan gjøre skade på planterøtter. De vannlevende larvene kan grave seg ned i gytegroper og spise fiskeegg. De er regnet som en viktig predator på lakseegg.

Larver av overfamilie Hydropsychoidea er nettspinnende, mens larver av familier som Rhyacophilida har verken hus eller er nettspinnende. Dataene i denne samlegruppen er fra det tidligere prosjektet Bekkis.