Artsinformasjon

Bløtdyrene blir også kalt mollusker, og omfatter bl. a. muslinger, snegl, blekksprut og sjøtenner. Selv om det ytre utseende varierer mye hos de forskjellige klassene av bløtdyr, er den fundamentale oppbygningen lik. Molluskene er den nest største gruppen av evertebrater.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Diameter opptil 40 cm og fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land.

De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura.

Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er.

Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger).

Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår.

Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.

Tre rurartar som finst langs heile kysten:

Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.

Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.

Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover.

Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter.

En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen.

Kjennetegn: 1-3 cm store snegler med varierende farge og form avhengig av leveområde og art. Det finnes flere strandsneglearter i Norge, men de vanligste er storstrandsnegl, buttstrandsnegl og steinsnegl. De lever på litt ulike steder: Steinsnegl lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra, storstrandsnegl i den nedre halvdelen og buttstrandsnegl på grisetang.