Artsinformasjon

Muslingene i blåskjellfamilien er avlange uten tenner langs hengselkanten. De er festen til underlaget med tynne byssustråder. Rundt 10 forskjellige arter langs norskekysten.

Består av slektene Cerastoderma, Laevicardium Acanthocardia og Parvicardium
Cerastoderma edule er den vanligste arten i fjæra og på grunnt vann. Den ligger helt eller delvis nedgravd i sand og tåler saltinnhald over 20 o/oo. Arten er funnet i alle fylkene. Cerastoderma glaucum er en typisk brakkvannsart som tåler saltinnhald ned til 4 o/oo. Den er registrert nordover til Nord-Trøndelag.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden.

Kjennetegn: Skalldiameter 6-7 cm. Gulhvit, oransje, brun eller fiolett. Ofte med bånd eller flekker i mørkere farge.

Leveområde: Urskjella er festet til underlaget med byssus tråder når de unge, men kan bli frittlevende når de blir eldre. Finnes på dybder ned mot 100 meter.