Artsinformasjon

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Kjennetegn: Mudderfluene har larver som lever i vann. De blir ca. 2 cm store, mens de voksne mudderfluene er mindre. Larvane har lange trådformete gjeller langs bakkroppen. De er rovdyr, og graver seg gjerne ned i bunnsubstratet. Larvene lever både på dypt og grunt vann i innsjøer, og bakevjer i elver.

Larvene gjennomgår hele ti stadier før de er klare for forpupping. De krabber opp på land, og graver seg ned i jorden der puppestadiet foregår. De voksne dyrene er trege, og finnes ofte sittende på vegetasjon langs vannkanten.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Sviknottene (Ceratopogonidae) er meget små insekter, ofte under 1 mm lange, og aldri over 3 mm. Noen av artene gir sviende stikk på mennesker. Larvene til denne familien kan finnes i vann, fuktig jord, blant råtnende blader og liknende.

Hestehårmark er dårlig kjente skapninger. Larvestadiene er funnet som parasitter på insekter, men de voksne er frittlevende i ferskvann. De er ekstremt lange i forhold til tykkelsen; ofte mer enn 20 cm lange og mindre enn 1 mm tykke.

Larvene av polycentropodidene bygger fangstnett av silke i rennende vann. Selve larven ligger mesteparten av tiden tilbaketrukket i en silketube, men beveger seg ut og samler inn mat som er fanget i nettet. I Norge har vi 12 arter fordelt på 5 slekter.

Limnephilide larver er vanskelig å bestemme.