Artsinformasjon

Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Denne arten er en kosmopolitt.

størrelse: hunnen 9-10mm; hannen, 6-9mm.

Den lager et tubeformet tilfluktsted med fangstmatte tilknyttet åpningen. Og nettet kan bli ganske stort på beskyttede plasser som gamle uthus og kjellere. Utendørs er nettet ofte utsatt for vær og vind og vil som regel være noe mindre.

Libellene mangler tilsynelatende de karakteristiske gjellevedhengene på bakkroppen. Dette skyldes at gjellene er helt eller delvis trukket inn i bakkroppen. Ved å suge vann inn gjennom anus, får larvene friskt vann over gjellene. Libelle-nymfene er kraftigere enn de slanke vannymfene.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge.

Kjennetegn: Vannloppene er små krepsdyr som er 0,2-10 mm lange. De har vanligvis 5-6 beinpar som sitter delvis inni skallet. De svømmer ved hjelp av et antennepar som er sterkt forgrenet.

Vannloppene fines bare i innsjøer og stillestående vann og er ein viktig del av dyreplanktonet. Artssammensetningen i et vann kan variere sterkt gjennom sesongen, ettersom de forskjellige artene har forskjellige krav til miljøet.

Mange arter finnes mellom vannplantene i strandsonen og dei kan derfor også finnes i roteprøver dersom håven er finmasket nok (< 0,5 mm maskevidde).

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.