Artsinformasjon

Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet.

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner.

I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter.

Lengde: Inntil 25 mm.

Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue.

Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet.

Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne.

Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil.

Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene.

Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene.

Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit.

Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art.

Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver.

De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer.

Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene.

De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr.

Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker.

Kjennetegn: Rundmakkane er små gråhvite spindelformede eller sylindriske makkar med glatt overflate uten leddinndeling. Dyret er bredest på midten og smalner mot hode- og haleenden og er oftest nokså små (< 2 cm).

Leveområde: Rundmakk finnes i både elver, bekker og innsjøar men er vanligst i innsjøer. De lever både på og i bunnen. Rundormene finnes både som frittlevende og parasittiske arter.

11 arter fordelt på 8 slekter i Norge. Skallene er som navnet sier skiveformet, og har ofte en kjøl som vender ned mot undersiden. Artene har ofte rødt blod.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Kjennetegn: Vannloppene er små krepsdyr som er 0,2-10 mm lange. De har vanligvis 5-6 beinpar som sitter delvis inni skallet. De svømmer ved hjelp av et antennepar som er sterkt forgrenet.

Vannloppene fines bare i innsjøer og stillestående vann og er ein viktig del av dyreplanktonet. Artssammensetningen i et vann kan variere sterkt gjennom sesongen, ettersom de forskjellige artene har forskjellige krav til miljøet.

Mange arter finnes mellom vannplantene i strandsonen og dei kan derfor også finnes i roteprøver dersom håven er finmasket nok (< 0,5 mm maskevidde).