Artsinformasjon

Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet.

Lever i innsjøer og vann, både i bølgeeksponerte og bevokste, stille områder. Sør-østlig utbredelse i Norge.

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Edekreps er også kalt vanlig ferskvannskreps. Skattet som delikatesse, og fanges i teiner (fangst tillatt i august/september). Fangsten representerer salgsverdier på flere millioner kroner i året. Arten har sin hovedutbredelse på Østlandet, der den har spredd seg kraftig i løpet av dette århundret. Den finnes også i små områder i Hordaland og Sør-Trøndelag, trolig som følge av utsetting. Krepsen krever relativt varm og lang sommer, og vann med pH over 6,0. Mange utsettingsforsøk har vært mislykkede. Arten er truet av krepsepest (en sopp som heter Aphanomyces astaci). Denne har utryddet ferskvannskrepsen over store områder i Sverige, og det er hos oss innført strenge reguleringstiltak for å hindre spredning av smitten.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene.

De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr.

Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker.

Leveområde: Hovedsaklig funnet på mudderbunn i elver, men kan også forekomme i stillestående vann. Den graver i mudderet.

Utbredelse: Funnet fra Østlandet og nordover helt til Finnmark men nesten ikke på Vestlandet.

En av de vanligste bunnlevende vannlopper. Den er også en av de største vannloppene, og finnes ofte i aurens mageinnhold. Lever av detritus og alger som den finner på bunnen.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Kjent fra den nordlige halvkule, og fra Sør-Amerika. Den lever som parasitt på vannfugl ved å krype inn i nesehulen, og suge blod der. Den vanligste av to arter andeigle i Norge.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Norges vanligste skivesnegl i ferskvann. Også funnet i relativt oligotrofe sjøer. Lever i littoralen og sublittoralen, fortrinnvis i områder med vegetasjon.

Kjennetegn: Ryggsvømmere har takformet rygg, og svømmer med buken opp. De “ror” gjennom vannet ved å bruke de lange bakbeina sine som årer, og de flyr også godt. Ryggsvømmere er rovdyr som jakter på andre insekter, rumpetroll og småfisk.

Posisjonen med buken opp i vannet, er styrt av lys og ikke gravitasjonskraften. Hvis du putter en ryggsvømmer i et akvarium belyst fra undersiden, vil ryggsvømmere svømme med buken ned!

En vanlig art som finnes over hele landet. Den suger kroppsvæsker fra evertebrater, hovedsaklig snegler og skjell, men noen ganger også fra fåbørstemark og fjærmygglarver.

Utbredt i hele Sør-Norge nord til Trondheim. Arten er tolerant, og finnes i alt fra oligotrofe til eutrofe vann og dammer, også i dystrofe og humuspåvirkede vann. Tåler også vann med lav saltholdighet. Den store ryggsvømmeren blir ca. 15-16 mm lang, og kan ta store byttedyr.

Denne iglen forekommer i ferskvann over hele verden unntatt Australia. Den finnes i alle typer ferskvann unntatt dammer med mye Sphagnum-mose hvor den suger kroppsvæsker fra andre evertebrater. Er registrert fra stort sett hele Norge.

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge.

Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr.

Sørlig art i Norge, kjent fra Østlandet og langs kysten nord til Bergen. Vannskorpionen er ca 20 mm lang uten pusterøret. Den lever gjerne på mudder- eller leirbunn nær vegetasjonen i bredden, og svømmer så dårlig at den drukner hvis den ikke kan krype til overflaten av og til.

Vannymfene har tre bladformete gjellevedheng som kan minne litt om haletrådene til døgnfluelarver. Disse vedhengene er imidlertid kortere og bredere enn haletråder. Vannymfene har heller ikke gjeller langs sidene av bakkroppen slik døgnfluene har.

Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete.

Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Arten er kjent fra alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark. Den lever i både rennende og stillestående vann, og trives best i rike organiske sedimenter.

Larvene lever i plante- og humusrike dammer, innsjøer og sakteflytende elver, men unngår myr med lav pH. Flygetid mai – okt.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjon i stillestående eller sakterennende vann. Flygetid april – juni.

Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes ofte i stillestående vann med steinbunn. Flygetid juli – okt.

Ikke tidligere funnet på Sør- og Vestlandet. Nymfene lever i rennende vann.

Regnet som sjelden i Norge, og er bare funnet rundt Oslofjorden. Arten lever i middels næringsrike til næringsrike større sjøer med sandbunn. Tåler også brakkvann.

Vidt utbredt i Norge. Larvene er plantespisere og lever blant vegetasjon i stagnerende og sakterennende vannsystemer. Flygetid mai – sept.

Vanlig i vegetasjon i oligotrofe fjellvann. Utbredt over hele landet, men kun spredte funn på Vestlandet.

Vidt utbredt i Norge. Plante- og detritus spisende art i små stagnerende vannsystemer, inkludert sumper. Larven kan være vanlig i dammer med mye kantvegetasjon. Flygetid mai – okt.

Euryøk og svært vanlig littoral-art i innsjøer og vann i Nord-Europa. Finnes også i sterkt dystrofe sjøer og sakterennende vann.

Registrert fra stort sett hele landet, men ikke fra Vestlandet. Nymfene lever på planter og steinbunn i rennende og stillestående vann.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjonsrikt, stillestående eller sakterennende vann med relativt høyt næringsinnhold. Flygetid mai – okt .

Forekommer i bekker, elver og stillestående vann. Vanlig over hele landet. Klekketid fra april til september.

Larvene finnes på sand eller mudderbunn i innsjøer og elver. De er rovdyr, spesielt på fåbørstemark.

Tidligere er denne arten kun funnet i Indre Troms. Larvene lever i sjøer. Sjelden art. Flygetid juli.

Vanlig over hele landet. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann, men fortrinnsvis i større vann og innsjøer. Flygetid fra begynnelsen av mai til tidlig i september.

Arten er kjent fra Sørøstlandet og rundt Trondheim. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann og dammer. Krever rik flyteblads-vegetasjon som vannliljer og/eller tjønnaks. Flygetid stort sett fra mai til august.

Finnes over hele landet. Nymfene lever i rennende eller stillestående vann. Mesotrof til eutrof art som er intolerant for lav pH.

Kjent fra hele landet unntatt Vestlandet. En tolerant art som også er tolerant for lav pH. Lever i rennende og stillestående vann.

Svært vanlig i hele landet. En tolerant art som lever både i rennende og stillestående vann, og er den av døgnflueartene som tåler lavest pH.

Ikke registrert nord for Trøndelag. Larvene finnes i større næringsrike og vegetasjonsrike vann og myrer i lavlandet. Flygetid april – sept.

Ikke tidligere registrert i midt eller nord Norge. Larvene er tolerante og lever i littoral sonen i innsjøer og vann. Kan finnes ned til 5m dyp. Flygetid juli – okt.

Arten er vidt utbredt i Norge. Larvene lever i myr- og gjengroende vann. Flygetid juni – okt.

I England fortrinnsvis funnet i kalkrike sjøer og vann eller i dype høler i sakte rennende vann, inkludert myrtjern. I Norge er utbredelsen beskrevet som østlig. Arten er kjent fra søndre Ryfylke via Østlandet til Trøndelag nord til Helgeland.

Ikke tidligere registrert nord for Oppland. Larvene finnes ofte i diker, sumper, og i littoralsonen i vegetasjonsrike innsjøer, men også i elver og bekker. Spiser detritus og alger. Flygetid mai – nov.

Registrert i hele Norge utenom i Troms og Finnmark. Larvene lever i små, godt tilvokste og stagnerende vannsystemer, spesielt myrer og tjern. Flygetid mai – okt.

Utbredt over hele landet, men ikke så vanlig på Østlandet. Larven lever i stillestående til sakterennende vann. Oligotrof til mesotrof art, og finnes ikke i de mest næringsrike vann. Krever endel åpne områder med stein eller klipper i strandsonen. Larven bygger fangstnett blant plantedetritus, og er predator. Flygetid mai – juli.

En tolerant art som er vanlig i hele Norge. Nymfene lever fortrinnsvis i stillestående vann, men kan også finnes i sakterennende vann. Flygetid fra sent i mai til midten av august.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

En liten, gjennomsiktig art, med lang, smal kropp. Om sommeren utvikler hodet en trekantet “hjelm” som er nokså karakteristisk. Arten er vanlig i Øst-Norge og Trøndelag, men synes å mangle i nord og vestpå. Finnes i de fleste store innsjøene på Østlandet, men er også vanlig i mindre skogssjøer.

To arter funnet i Norge.

En vanlig art i Sørøst- Norge, kun spredt registrering i Nord- Norge. Lever i sjøer og sakterennende elver med noe vegetasjon. Tåler også brakkvann.

Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art.

Unge individer lar seg ikke identifisere med sikkerhet.

Kjent fra Sør-Norge nord til Trondheim. En tolerant art som finnes i de fleste habitater unntatt større, oligotrofe sjøer.

Arten Sør-Østlig utbredelse i Norge, men den er vanlig i resten av Europa. Dyrene foretrekker isolerte tjern og innsjøer med rik vegetasjon. Voksne individer kan også finnes i brakkvann.

Oligotrof littoral-art. Lever i svært næringsfattige lokaliteter. Opprinnelig beskrevet fra Grønland.

Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes i åpen littoralsone på stein- eller sandbunn. Helst i sakterennende bekker/elver med klart vann, men også funnet i humusrikt myrvann. Flygetid mai – okt.

2 arter av denne underslekten i Norge. Hunnene kan ikke skilles med sikkerhet. Noen ganger også vanskelig med atypiske hanner.

Se binotatus

Se decipiens.

Mange arter som lever i mange typer ferskvann. Larver og pupper er dårlig beskrevet og kan ikke artsbestemmes. Noen larver er beskrevet som rovdyr, men vi vet ikke om dette gjelder hele slekten.

Lever av detritus eller alger. Foretrekker stillestående vann, men endel arter kan også finnes i rennende vann. Artsrik slekt, der flere av artene ikke kan skilles fra hverandre på larvestadiet.

Litt usikker bestemmelse, men heller mest mot S. dorsalis. Dette er en oligotrof art, som i Norge er funnet langs kysten nord til Helgeland.

Innsjøer og dammer med rik vegetasjon.

Juvenile individer kan ikke artsbestemmes.

Unge individer kan ikke artsbestemmes.

En svært stor og vanlig slekt i stillestående vann, med noen arter også i rennende vann. De fleste artene forekommer i næringsrikt (eutroft) vann, og noen arter tåler svært mye organisk forurensning. Det finnes imidlertid arter som også lever i mesotroft og oligotroft vann. Masseforekomst av larver i denne slekten i et ellers oligotroft vann, kan tyde på lokan forurensning fra f. eks husholdning eller jordbruk. Larvene har hemoglobin (de er kraftig røde) og kan derfor overleve i vann med oksygensvinn. Hemoglobinet er svært likt menneskets, og kan føre til allergiske reaksjoner. Slekten er et kompleks av såkalte “sibling-arter” og kan bare bestemmes korrekt på båndmønstre på kjempekromosomer i dyras spyttkjertler. Pupper kan ikke bestemmes, og voksne hanner er problematiske.

Slekten kan bare bestemmes til art på de siste larvestadiene, dvs de som har vingeanlegg som rekker til bakkanten av det tredje bakkropps-segmentet. Det finnes 5 arter i Norge.