Artsinformasjon

Utbredelse: Berganda er mer høyarktisk enn sine slektninger toppand og taffeland, og har en sirkumpolar utbredelse som stort sett følger tundra- og høyfjellsområder. I Norge forekommer den mest i fjellstrøk fra Aust-Agder og Hardangervidda til Trøndelag, og mer spredt nordover.

Habitat: Bergand synes å foretrekke grunne, næringsrike vann med innslag av akvatiske planter langs strandbredden. Her er det god produksjon av vanninsekter, som er viktige innslag på matseddelen. De fleste norske hekkefugler finnes i høyereliggende barskogstrakter og i vierregionen. På Hardangervidda hekker berganda opp i 1200-1300 meters høyde.

Forflytingerer: Berganda overvintrer i Norge i mindre antall langs kysten, men hvorvidt dette er norske hekkefugler er uklart. Bergendene innfinner seg på hekkeplassen når isen går, dvs. i mai-juni.

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene på undersiden og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark. Gjøken er en langstjertet og spissvinget fugl, noe som gjør at de kan forveksles med små rovfugler. De blir også ofte jaget av småfugler på samme måte som rovfugler. Oversiden, hals og hode er grått hos hannene. Hunnene har en brunere fjærdrakt, men kan også vær ganske hannlike. Øynene har gul iris, og beina er korte.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Norske gjøker overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

Utbredelse: Arten hekker vanligst hos oss på fuktige myrer i fjellet, mens finnes også mer fåtallig i tørrere områder som strandenger i lavlandet.

Forflytninger: Myrsnipa er kanskje den mest tallrike vadefuglen i Norge i trekktidene, spesielt om høsten. Store flokker opptrer langs hele kysten. Da trives de best på sand-, og mudderstrender, hvor de søker næring. De fleste fuglene trekker ut av landet om høsten, og overvintrer fra Nordsjøområdet i nord til Nordvest-Afrika i sør. Et fåtall fugler prøver også å overvintre i Norge. Trekktoppene ligger i periodene april-mai, og om høsten august til oktober.

Næring: I all hovedsak foretrekkes animalsk føde, men frø konsumeres også til tider.

Kjennetegn: Skjæra har en lang metallglinsende svart stjert, hvit underside, hvite skuldre og svart hode, rygg og bryst, I flukt kan man se vingene som er svarte innerst og hvite lengst vekk fra kroppen. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Lyder: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa. Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det er menneskelig bosetning. Skjæra er godt tilpasset til urbane omgivelser. På verdensbasis finnes en rekke underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En utpreget standfugl som beveger seg lite i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

På fõringsplassen: En av de vanligste hagefuglene om vinteren. Skjæra har god appetitt og spiser det meste, også solsikkefrø og meiseboller. De opptrer som regel i små grupper på 2-4 individer.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Utbredelse: Storlom hekker i store deler av Norge. Den foretrekker innlandet, store fiskerike, vegetasjonsfattige innsjøer, både i skogstrakter og høyereliggende områder. Innsjøer med jevn vannstand er foretrukket, helst med lave torvøyer som gir en ideell reirplass.

Forflytninger: Storlom er sjelden om vinteren langs kysten. De fleste overvintrer i Middelhavet og Svartehavet. Den returnerer i april-mai, og kommer ofte inn på hekkeplassen så snart disse er isfrie. De fleste forlater landet i september-oktober, og trekker tvers over land og via Østersjøen til vinterkvarteret.

Dersom den ikke hekker altfor langt fra havet, pendler de voksne fuglene ofte til saltvann for å finne mat. Den er derfor ikke sjelden å se i saltvann også sommerstid, særlig i fjordstrøk i Nord-Norge.

Kjennetegn: Vår største vadefugl. En overveiene brunspettet fugl, med lange bein og et voldsomt langt og nedoverbøyd nebb.

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på Østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater i hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Den trives i dyrket mark, strandeng, lynghei og myrområder.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

Kjennetegn: Taksvalen har som andre svaler kløftet stjert, spisse vinger og korte bein. Den skiller seg imidlertid ut med et tydelig hvitt felt øverst på stjerten som ellers svart som resten av fuglens overside. Undersiden er ren hvit. Taksvaler er den eneste spurvefuglen med fjærkledde bein.

Utbredelse: Taksvalen hekker i alle deler av Norge, men er vanligere i Sør-Norge, hvor den hekker både i de større byene og i høyfjellet.

Forflytning: Taksvaler er trekkfugler som holder til i tropisk Afrika om vinteren. Enkelte flyr også helt til den sørlige delen av Afrika. Vårtrekket starter trolig i mars og de første taksvalene når Norge ved månedsskiftet april-mai.

Hekkebiologi: Taksvalen bygger reir av fuktig jord som den plukker opp med nebbet fra bakken. Reiret fester den på vertikale flater under takskjegget på hus, gårdsbygninger, broer, trær eller bergvegger. Taksvalen er en typisk kolonihekker og det kan være mange taksvalereir på samme sted. Eggene legges i slutten av mai til ut i juni og ruges i omtrent 15 dager. Ungen forlater reiret etter 25-30 dager og et nytt kull legges en ukes tid etter dette. Kullene består av 4-6 egg.

Næring: Taksvaler spiser insekter som de snapper i luften. De trives ekstra god der det finnes husdyrgjødsel som gir mat for fluer og andre småkryp.

Terner er en underfamilie av måkefamilien. Vi har 8 terne-arter i Norge, slekten Sterna er mest vanlig. Når “terne” er oppgitt på dataskjemaet, blir de imidlertid lagt inn som underfamilie, fordi vi ikke kan vite sikkert om det er et medlem av Sterna eller en av de andre slektene av terner. Det er ikke tatt hensyn til underfamilier i denne systematikken. Siden det finnes flere slekter av Terner blir denne observasjonen plassert under Måkefamilien, Laridae.