Artsinformasjon

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Norges minste fugl, som til tider kan veie mindre enn fem gram! Fuglekongen er vanlig i hele Sør-Norge i forbindelse med barskog. Nordover blir den mer uvanlig, og kan nok regnes som sjelden i Finnmark. Mange overvintrer i Norge, mens andre trekker sørover til kontinentet. Arten er med andre ord en partiell trekkfugl som kommer tilbake til landet for å hekke i mars-april. Reiret er fantastisk utformet – en rund ball som er laget av fjør og mose, som har en sirkelformet inngang i toppen. De har ofte to kull, der hver hekking inkluderer 8-13 egg lagt.

En relativt mørk nakensnegl på 2-3 cm. som har gult såleslim. Dette er også en introdusert art i Norge. Vanlig i hager.

En gråbrun snegl med fargeløst slim. Arten kan bli opptil 4 cm. lang. Sålen er hvitaktig, og den har mørkere rygg enn sider, delt av en langsgående mørk stripe.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

820 arter kortvinger er kjent i Norge. De korte dekkvingene er typiske for
gruppen. Fargen er vanligvis sort eller brun. De fleste kortvingeartene er
rovdyr, men en del lever av råtnende plante- og dyrerester.

Maksimum lengde: 5 mm.

Hode: Klart avsatt fra kroppen. Pannelapper halvsirkelformete. Pannepartiet danner en fremskytende trekant.

Antenner: Omtrent like lange som en kvart kroppslengde. Flagellum er glatt, konisk trådformet og består av 3-4 småledd.

Øyne: Små, svarte, består av samlinger av tre småøyne.

Bakkroppen: Langt smalere enn forkroppen, tilnærmet rektangulær. Samtlige bakkroppsben er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte.

Pseudotrakéer: Ingen.

Telson: Sterkt avsmalnende og rett avskåret i bakkant.

Uropoder: Klart synlige, innergrener litt kortere enn yttergrener.

Kroppsfarge: Lys gulbrun til gråaktig. Du kan også finne lilla individer, fargen skyldes da et virusangrep.

Levesett: Hanner er sjeldne, hunnene kan få avkom fra ubefruktede egg. Lever i løvskog, eng og haver i fuktig jord og strø. Dette er det vanligste skrukketrollet i skogsområder, men finnes aldri i barskog.

Kommentar: Kan forveksles med Trichoniscus pygmaeus (maksimumslengde 2,5 mm), en art som hos oss først og fremst finnes i veksthus. Det sikreste skillet mellom de to artene finnes ved å studere hannene; se på det fremste paret av bakkroppbenas yttergrener. Hos T. pusillus er yttergrenen avrundet bakerst og innerkanten har en liten kul med sansehår på. Hos T. pygmaeus er yttergrenen avspisset bakerst og innerkanten har en innbuktning uten sansehår. Små forskjeller finnes også på forkroppens syvende gangbenpar. Hos T. pusillus er utsiden av ischium rett eller svakt konveks og carpus er tydelig lengre enn merus. Hos T. pygmaeus er utsiden av ischium konkav og carpus er ikke lengre enn merus.

Løpebillene er landlevende. De har lange bein og kan forflytte seg raskt.
Kjevene er kraftige.De fleste av våre 250 arter er rovdyr og lever av andre
insekter.

Kjennetegn: Meitemarken har mange små ledd, og de voksne har et belte. Om du ser nøye etter, har hvert ledd fire små børster. Meitemarken er både hann og hunn på en gang, du finner åpningen for de hannlige kjønnsorganene foran beltet. De fleste barn har funnet meitemarker når de har gravd i jorda, den lever over alt.

Medlemmene av meitemarkfamilien er overveiende terrestriske og ernærer seg på organisk materiale i jordsøylen og/eller på jordoverflaten. De 19 norske artene varierer i lengde mellom 2-30 cm.

Dette er et landlevende krepsdyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller. Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens murskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker.

Maksimum lengde: 17 mm.

Hode: Dekkes delvis av første forkroppsledd, jevnt avrundet i fremkant. Pannelober lange og smale, avrundet fremtil.

Antenner: Nesten like lange som halve kroppslengden. Flagellum med tre tydelige ledd.

Øyne: Små, består av mange sorte småøyne, sitter godt ut på hodets sider.

Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte.
Pseudotrakéer: Ingen.

Telson: Langt smalere enn resten av bakkroppen, bakre kant uttrukket i en smal spiss.

Uropoder: Yttergrener store og tydelige, innergrener korte og smale, nesten skjult under telson.

Kroppsfarge/form: Vanligvis skinnende blanke, flekket mørkebrune til grå, flekkene ofte arrangert i tre lengdestriper. Større fargeløse til gule flekker langs ytterkantene av hvert kroppsledd. Det finnes også gule, orange eller røde individer. Kroppen er tilnærmet oval, og bakkroppen skiller seg ikke tydelig fra forkroppen.

Levesett: Fuktighetskrevende art som er vanlig i fuktig løvskog, komposthauger og hageavfall.

Gulbrun nakensnegl med et svakt mørkt bånd på ryggen som kan være delt av en tynn lys stripe i midten. Arten har gult kroppsslim og kan bli opptil 6 cm. lang.

Det finnes mellom 600 og 700 arter i Norge.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

I Norge finnes omlag 25 arter. De er fra 10-50mm lange, langstrakte med 15
eller flere kroppssegmenter og ett beinpar per kroppssegment. Fargen er
vanligvis brun eller gulbrun. De har giftkjertler og er nattaktive rovdyr
som livnærer seg på midd og små insekter.

Vi har rundt 150 arter spretthaler i Norge. Spretthalene er 0.5-6mm lange,
og de kan opptre i store mengder i det øverste jordlaget.
Som navnet tilsier har de en springhale(/-gaffel) som kan bøyes framover
under kroppen.

Den svarte kjølsneglen er meget lik svart skogsnegl (Arion ater), men kan skilles relativt enkelt på at den har en tydelig kjøl på bakre del av ryggen (foten), og at den har åndehullet plassert bak midten av kappen. Arten kan bli opptil 15 cm. lang.

Den svarte skogsneglen er en stor nakensnegl som kan bli opptil 15 cm. lang når den er fullvoksen. De aller fleste individene er svarte når de er voksne, men noen har mindre pigmenter og kan være gråhvite. Små individer er hvitaktige, men når de blir et par centimeter, går de over til å bli svarte.

Tegene kan skilles fra biller ved at forvingene er delt i en hard og læraktig del, og en hinneaktig og tynnere del. Vingene blir lagt over hverandre i kors slik at de hinneaktige vingedelene dekker hverandre, og det ser ut som dyrene har en X-formet tegning på ryggen.

I ordenen tovinger finner vi fjærmygg, svevemygg, stikkemygg, knott, klegg og stankelbein. Disse gruppene har larvestadier i ferskvann. Landlevende insekter som husflua og blomsterfluer hører også til i denne ordenen.

Det finnes mer enn 30 forskjellige arter I Norge. De varierer i størrelse, og de minste artene er bare noen få mm. store, mens de største kan nå lengder på opptil 5 cm. I varmere strøk kan man finne betraktelig større utgaver, og en afrikansk art kan bli opptil 40 cm. lang! Tusenbein har kroppssegmenter som har to beinpar per segment (i motsetning til skolopendere som kun har et beinpar per segment). De er stort sett planteetere, og spiser gjerne dødt plantemateriale.

Vevkjerringene har åtte lange og tynne bein, ingen innsnøring mellom for- og bakkropp, og de mangler spinnvortene som vi finner hos edderkopper, og de spinner dermed ikke nett. De har ikke giftkjertler. Vevkjerringer lever av små insekter, andre evertebrater, sopp og dødt plantemateriale.