Artsinformasjon

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Kjernebiter er lett kjennelige på det ekstreme nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. Kjernebiterne går gjerne på foringsplasser. De metalliske lydene skiller seg fra andre vanlige fuglebrettgjester i Norge.

Utbredelse: Kjernebiteren er utbredt over det meste av det europeiske kontinent, og hekker i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag hos oss. Arten har hatt en ekspansjon vest- og nordover i landet de siste tiåra.

Hekkebiologi: I hekketiden er kjernebiteren meget diskret, og vanligvis vanskelig å oppdage. Hunnen legger rundt fem egg i mai, og ruger disse ut alene. Hannen mater hunnen i rugeperioden. Etter at ungene har klekket og fløyet ut av reiret tigger de mat fra foreldrene, og er enklere å registrere. De kan ha flere kull i løpet av en sommer.

Forflytninger: Om vinteren lever arten nomadisk, og næringstilgangen avgjør hvor fuglene til enhver tid er. Artens vinterutbredelse er nært knyttet til frøsetting hod bøketrær. I gode år kan hundrevis overvintre på Sørlandet, mens flokker på opptil femti individer kan sees på Vestlandet.

Tyrkerdua er en relativt ny art i den norske faunaen. Første gang den ble sett i Norge var på Fokstumyra på Dovre i juni 1949. I løpet av de neste 20 åra etablerte arten seg over store deler av landet nord til Tromsø. Etter dette begynte en markant tilbakegang over hele Norge, og den forsvant fra de nordligste fylkene. Mange faktorer kan ha påvirket denne prosessen, men trolig hadde kalde og snørike vintre i denne perioden stor innvirkning. I dag finnes den såvidt ved Bodø i nord, og begrenser seg ellers til områder fra Trondheimsfjorden og sørover langs kysten til Oslofjorden. Ved kulturmark i indre deler av Østlandet kan den også påtreffes. Tyrkerdua har ofte flere kull i løpet av hekkesesongen som starter i april. I Norge er arten tildels en standfugl, men bevegelser langs kysten kan registreres i mars og april, samt september og oktober. Dette er trolig fugler som kommer fra områder med for harde vintre i nord og øst. Mater du fugler om vinteren, kan du fort få besøk av tyrkerduer (om du bor i de riktige områdene).