Artsinformasjon

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Habitat: Havørnen finnes fra den ytterste kystlinjen til innerst i fjordene, men den er mest tallrik i øyrike områder i ytre fjordstrøk. God tilgang på fisk og sjøfugl er viktig for valg av tilholdssted, reiret plasseres ofte i kupert kystskog, ofte i gammel furuskog.

Utbredelse: Havørna finnes over store deler av Øst-Europa og i et bredt belte østover gjennom Asia til Stillehavet. Den er altså ikke bare en kystbundet fugl som den er her hjemme. I store deler av utbredelsesområdet er den en innlandsfugl knyttet til våtmarksområder. Den finnes også på Island og Grønland, men ikke i Nord-Amerika. Den norske bestanden har vært grundig kartlagt de siste 20 årene gjennom Prosjekt Havørn. Fram til havørna ble fredet i 1968 var den på vikende front i Norge. Den hadde forsvunnet helt fra svenskegrensa til Hordaland, og den sørligste delen av bestanden var svært uttynnet. Fra midten av 70-tallet har bestanden ekspandert, og den er blitt mer tallrik i sørlige deler av utbredlesesområdet. Den har også spredt seg sørover igjen, og hekker nå ganske tallrik i Hordaland og sør til nordlige Rogaland. I dag har vi ca. 1500 par i Norge, tyngdepunktet av utbredelsen ligger i Nordland som har ca. 40% av bestanden.

Forflytninger: Den finnes i reirområdet året rundt, men ungfuglene kan vandre nokså langt sørover i vinterhalvåret.

Kjennetegn: Denne ørna er nesten en meter lang. Vingespennet når opp i det dobbelte. Kjønnene er like i fjærdrakta, men hunnen er litt større. For å skille den fra havørn kan man se at stjerten er tvert avskåret og stikker lenger ut (fra vingene) enn hodet stikker ut foran. Voksne fugler er så og si helbrune i forskjellige toner. De voksne har gyllen isse og nakke som stikker seg ut. Ungfuglene er mørkere, men de har hvit stjert med svart endebånd, og i tillegg en hvit flekk på vingen. Kongeørna blir utfarget etter fem eller seks år.

Habitat: Den finnes vanligst i høyereliggende barskog. Man kan også treffe på den ved kysten og på høyfjellet, spesielt utenfor hekkesesongen. I Nord-Norge er den riktignok vanligere som hekkefugl ved kysten enn i sør.

Utbredelse: Arten forekommer over store deler av Europa. I tillegg finnes andre underarter i Asia og Nord-Amerika. I Norge finnes den som hekkefugl i det meste av landet.

Forflytninger: Voksne fugler holder seg stort sett i nærheten av territoriet sitt hele året. Ungfugler flakker mer omkring, og har gjerne en tendens til å trekke mot kysten. Det er gjort ringmerkingsgjenfunn av sør-norske fugler i Sør-Sverige, mens to fugler fra Nord-Norge har blitt gjenfunnet helt sør i Finland.

Næring: Den foretrekker mellomstore pattedyr som hare og revunger, men tar også gjerne hønsefugler. I tillegg er kongeørna en utpreget åtselspiser.

Hekkebiologi: Reirplassen kan legges på fjellhyller (vanligst) eller i kraftige bartrær. Normalt legges to egg i løpet av mars måned. Eggen ruges i minst 40 dager, mens ungene har en reirtid på 70 til 80 dager. Kongeørna blir kjønnsmoden når den er fem eller seks år.

Kjennetegn: Lite, rundt hode, oversiden oftest gråbrun, småflekket, sider og undersiden lysere. Hanner blir inntil 1,8 meter lange og kan veie 130 kg., hunnene kan bli 1.5 meter lange.

Habitat: Kystene av nordlige Stillehav og Nord-Atlanteren fra Portugal til Murmansk. Langs hele norskekysten og en liten koloni ved Svalbard. Finnes ofte i fjorder, og kan gå opp i elver. Lever i flokker og er nokså stasjonære.

Næring: Fisk og evertebrater.

Formering: Kjønnsmoden i 4-årsalderen, parring om høsten og 1 unge fødes på land i juni-juli. Steinkobben kan forsinke fosterutviklingen for å tilpasse fødselen til forhold gunstige for å ale opp unger.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.