Artsinformasjon

Utbredelse: Fuglene, med sin flygeevne, har av mange blitt omtalt som den mest suksessrike klassen blant vertebratene. De har hatt en formidabel spredning og finnes i dag over hele kloden, til og med på de mest avsidesliggende øyer i Stillehavet og i isødet i Arktis og Antarktis.

Arter: Det finnes i overkant av 10 000 arter på verdensbasis, som i sin tur er delt inn i mer enn 20 ordener. Spurvefuglene (Passeriformes) er den mest artsrike ordenen, med over 50 prosent av artene. I Norge har det blitt påvist i overkant av 480 arter per 2010, og rundt 250 av disse har blitt funnet hekkende. De aller fleste av artene er trekkfugler som trekker ut av landet vinterstid.

Karakteristika: Til tross for at fuglene nedstammer fra dinosaurene, har de utviklet betydelige tilpasninger for å fly: hule men sterke bein, et skjelett som består av beinstrukturer som har smeltet sammen (i forhold til andre vertebrater), velutviklet brystmuskulatur og sist men ikke minst de karakteristiske fjærene. Ved siden av pattedyrene er fuglene den eneste klassen av varmblodige vertebrater. Dette gjør at de kan overleve i mer ekstremt klima enn andre grupper, som for eksempel amfibier og reptiler.

Ansvarsarter: Det finnes en rekke arter som har sin europeiske hovedutbredelse i Norge. Dette arter som vi har et spesielt ansvar for. Blant de viktigste er havørn, jaktfalk, skjærpiplerke og bergirisk.

Habitat: Arten er i hekketiden nært knyttet til skogområder, og har en preferanse for barskog. Den trives ikke i nærheten av hønsehauker, og velger gjerne yngre og tettere skog enn sin større slektning.

Utbredelse: Spurvehauken er vår vanligste rovfugl. Den finnes i alle våre fylker, men er mest tallrik i Sør-Norge. Som følge av bl.a. miljøgifter og jakt var spurvehaukbestanden i Europa på et minimum i midten av forrige århundre. I dag anslår man den norske hekkebestanden til å være på 5000 par (Norsk Fugleatlas 1994). Ting kan tyde på at den nordiske populasjonen har øket noe de seinere åra.

Forflytninger: Mange spurvehauker overvintrer i Norge, men mange trekker ut av landet fra august til oktober. Overvintringsområdene for disse fuglene finner man i de nordvestlige delene av Kontinentet (Storbritannia inkludert).

Næring: De som frister tilværelsen i Norge om vinteren oppsøker ofte foringsplasser for fugl. Da er det ikke solsikke og brød de er ute etter. Spurvehauken er en spesialist på å fange små spurvefugler som meiser og finker.

Hekkebiologi: I mai legges fire eller fem egg som ruges i omtrent 40 dager. Ungene blir flygedyktige etter en snau måned.

Kjennetegn: Stillitsen er karakteristisk og kontrastrik med sine røde ansiktstegninger, gule og svarte vinger, hvite overgump og brune ryggside. Den gir fra seg en lyd som kan beskrives som en myk og litt spiss “stikkelitt” eller “stikk”.

Utbredelse: Hos oss hekker stillits hovedsakelig på Østlandet. Om vinteren finner man arten i kyststrøk i Sør-Norge.

Habitat og næring: Foretrukne habitater er åpne, varierte løvskogsområder. Gjerne med innslag av kulturlandskap som parker, hager eller beitemark. Det lange og spisse nebbet er spesialisert til å hente fram dyptliggende tistel- og borrefrø, som også om vinteren er tilgjengelig langs sørkysten av Norge.

Hekkebiologi: Stillitsen bygger gjerne reir i tettbygde strøk, godt kamuflert høyt oppe i treet. Det er ikke uvanlig at reiret bygges i furu. Tidspunkt for egglegging skjer fra begynnelsen av mai og utover sommeren. Stillitsen er ganske anonym fram til ungene har forlatt reiret, da man kan høre ungene tigge etter mat.