Artsinformasjon

Utbredelse: Fuglene, med sin flygeevne, har av mange blitt omtalt som den mest suksessrike klassen blant vertebratene. De har hatt en formidabel spredning og finnes i dag over hele kloden, til og med på de mest avsidesliggende øyer i Stillehavet og i isødet i Arktis og Antarktis.

Arter: Det finnes i overkant av 10 000 arter på verdensbasis, som i sin tur er delt inn i mer enn 20 ordener. Spurvefuglene (Passeriformes) er den mest artsrike ordenen, med over 50 prosent av artene. I Norge har det blitt påvist i overkant av 480 arter per 2010, og rundt 250 av disse har blitt funnet hekkende. De aller fleste av artene er trekkfugler som trekker ut av landet vinterstid.

Karakteristika: Til tross for at fuglene nedstammer fra dinosaurene, har de utviklet betydelige tilpasninger for å fly: hule men sterke bein, et skjelett som består av beinstrukturer som har smeltet sammen (i forhold til andre vertebrater), velutviklet brystmuskulatur og sist men ikke minst de karakteristiske fjærene. Ved siden av pattedyrene er fuglene den eneste klassen av varmblodige vertebrater. Dette gjør at de kan overleve i mer ekstremt klima enn andre grupper, som for eksempel amfibier og reptiler.

Ansvarsarter: Det finnes en rekke arter som har sin europeiske hovedutbredelse i Norge. Dette arter som vi har et spesielt ansvar for. Blant de viktigste er havørn, jaktfalk, skjærpiplerke og bergirisk.

Stjertmeisa finnes i rike løvskogområder i Sør-Norge. Lenger nord blir den mer fåtallig, og er en sjeldenhet i Finnmark. Den norske hekkebestanden varierer i takt med vinteroverlevelse og omfanget av invasjoner.

I år etter milde vintre og invasjoner finner vi flest hekkende par i landet. Variasjonen fra år til år kan variere mye, fra 5000 par i dårlige år til 20 000 i gode år (Norsk Fugleatlas 1994). Under en invasjon om høsten kan arten være tallrik over store deler av landet. Disse fuglene stammer trolig fra områder øst for oss. Stjertmeisas invasjoner er ikke godt forklart, men næringstilgangen er nok avgjørende. De norske hekkefuglene vandrer stort sett ikke langt.

Om vinteren holder arten sammen i flokker. Når det nærmer seg hekkesesong i april har flokkene allerede delt seg opp i par, og reirbygging og egglegging kan starte. Når ungene klekkes kan man noen ganger se at andre fugler enn bare foreldrene mater de små. De “fremmede” fuglene er gjerne andre hekkefugler i nærområdet som har feilet inneværende sesong, eller det er slektninger av de ekte foreldrene (eller begge deler).

Stjertmeisa er stort sett en insekteter både vinter og sommer, og er derfor ikke så vanlig å få som gjest på foringsplasser. Om man henger ut spekk eller talgboller kan man allikevel få besøk av denne fornøyelige krabaten.