Artsinformasjon

Det er store geografiske forskjeller på mangfoldet av fisk i norske innsjøer. Utbredelsesmønsteret er for en stor del bestemt av innvandringshistorien etter siste istid. Anadrome fisk (som lever både i salt- og ferskvann) vandret tidlig inn fra vest, og invaderte kysten etterhvert som isen trakk seg tilbake. De klarte å komme seg ganske langt innover i landet fordi landhevingen ikke hadde skapt så store hindringer ennå (dagens utbredelse er imidlertid også modifisert av menneskelig utsetting). Senere førte landhevingen til at østersjøområdet ble avstengt fra havet og dannet en stor innsjø, Ancylussjøen. Fra denne vandret artene periodevis vestover. I den første perioden kunne de mindre varmekjære artene (abbor, gjedde, sik, m. fl.) også vandre nordover og krysse det nåværende vannskillet mot Finnmark. Senere ble også denne vandringsmuligheten stengt av landhevingen. Den neste gruppen ble derfor begrenset til østlandet, og kalles også Mjøs-gruppen. Den består av fisk som f. eks. mort, lagesild og brasme. Den tredje og siste gruppen er begrenset til Østfold og Akershus, og de fleste artene har nordgrense ved Øyeren i Akershus. Hit hører arter som gjørs, flire, asp og stam.

De marine artene er naturlig nok ikke påvirket av de samme geografiske faktorene som ferskvannsartene. Det finnes mange arter som lever hele sitt liv på grunt vann langs kysten, men en del arter som lever på dypt vann eller vandrer store havstrekninger, kommer til kysten for å gyte.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande.

Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader.

Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten.

Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre.

Kjennetegn: Dette er den fjerde tangarten med blærer. Den har tallrike små (2-3mm) runde flyteblærer som sit på ein liten stilk.. Algen finst frå om lag ein halv meters djup og nedover. Om våren veks det ut eittårige greiner som blir inntil 2 m lange, og har tett med blærer og små avlange blad. Om hausten løsner greinene og driv avstad.

Japansk drivtang er relativt ny i Noreg (sidan 1988) og spreier seg ved å drive laust eller festa til trestammer, båtskrog og liknande. Han veks spreidt langs kysten frå Østfold til Sogn og Fjordane. På Sørlandet er han blitt svært vanleg og likar seg best i bukter som er verna mot vind, og i sund med skjell og sandbotn.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Vokser nedgravd i sand nederst i fjæra og på grunt vatn. Fem arter i tre slekter er registrert i Norge. Skjellene er lange og smale. Ensis ensis er dessuten noe buet. Denne arten er registrert frå Lindesnes til Møre. Andre knivskjell-arter er vanskeligere å skille ut. Nord for Nordland er det ikke registrert funn av de vanligste knivskjellene.

Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura.

Kjennetegn: Denne algen kan du finne i verna vikar, øvst oppe i fjøra over alle andre tangartar. Han har ikkje blærer, men “puter” i enden av greinene store delar av året, som kan minne om saueklover. Sauetang er mellom dei minste tangartane og er vanlegvis 7 – 12 cm lang.

Arten er ikkje funnen på Sørlandet og innover i Oslofjorden, men finst langs resten av kysten.