Artsinformasjon

Kjennetegn: Elgen er verdens største hjortedyr. De største oksene kan nå en vekt på over 750 kilo. Elgen er et gråbrunt til svart klauvdyr med lyse bein og at langstrakt ansikt. Skulderhøyden er over 2 meter og oksene bærer et karakteristisk skovlformet gevir.

Habitat: Elgen har en sirkumpolar utbredelse, og er knyttet til barskog. I Norge finnes den stort sett på hele fastlandet. Utbredelsen på Vestlandet og i Finnmark er mer spredt enn i andre regioner.

Næring: Føden på vinterstid består av kvist, særlig av furu, bjørk, vier, rogn og osp. På sommerstid lever den av bjørkeløv, blåbærlyng og urter.

Formering: Elgkua kan bli kjønnsmoden allerede i sitt andre år, og parringen skjer fra midten av september til slutten av oktober. 1-2 kalver (i sjeldne tilfeller 3 kalver) fødes i mai-juni.

Spor: Fotavtrykket til elgen er 13-15 cm langt og 11-13 cm bredt. Ekskrementene er avlange og oftest tilspisset i enden, 20-30 mm lange og 15-20 mm brede.

Kjennetegn: Sommerdrakt mørk gråbrun på oversiden, lyysere kroppssider og hvit underside, føtter og hale.Hvit vinterdrakt, i enkelte lavereliggende strøk er vinterdrakten gråblå. Kroppslengde inntil 60 cm, hale 5-7 cm og vekt 2,5-5 kg. 8-10 cm lange ører med lange svarte spisser.

Habitat: Finnes i nordlige Europa og Asia. En isolert bestand i Alpene. I Norge over hele landet untatt en del øyer.

Næring: Gress, urter og blader om sommeren. Lyng, bark og skudd av ulike løvtrær om vinteren.

Formering: Kjønnsmodner vanligvis som ettåring. 1-3 kull i året, kullstørrelsen er 2-6 (i enkelte fall inntil 9). Drektighetstid 48-52 døgn.

Spor: Framføtter plasseres skrått bak hverandre, beveger seg som regel i sprang med bakfotsporene foran sporene fra framføttene. Bakfotspor inntil 13 × 3,5 cm og framfotspor inntil 5 × 3 cm. Om vinteren er lorten små boller med diameter 1-2 cm.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Mørk, lavbeint med lang busket hale, lange ører med hvite kanter og karakteristisk lyst parti i strupen. Kroppslengde inntil 56 cm, hale 20-28 cm, vekt inntil 1,8 kg. Hannen er større enn hunnen.

Habitat: Finnes fra Nord-Spania og nordover, og østover til Vest-Sibir og Kaukasus. Trives i barskog og løvskog. Skumrings- og nattaktiv, solitært levesett og knyttet til trær.

Næring: Lever av ekorn, smågnagere, hare, fugl, fugleegg og -unger, åtsler og en del bær.

Formering: Kjønnsmodner i 2-3-årsalderen, parrer seg i juni-august og føder 2-4 (inntil 7) unger i mars-mai. Måren kan forsinke fosterutviklingen å slik justere fødselstidspunktet til tider da forholdene er gode for å ale opp unger.

Spor: Skrittlengde ved sprang 40-100 cm.

Kjennetegn: Rødreven har lang buskete hale (opp til 50 cm) med hvit halespiss. Den er svart bak ørene og foran på beina. Kroppslengden er opptil 85 cm. Den veier vanligvis mellom 5 og 8 kg. men kan veie opptil 15 kg. Hannen er noe større enn hunnen.

Habitat: Rødreven finnes i Europa, Asia (fra Novaja Semlja i nord til Arabia i sør), India, Japan og Nord-Amerika. Den er også introdusert til Australia. Den er opportunistisk anlagt og kan finnes i mange ulike habitattyper.

Næring: Reven har en vid diett og lever av småpattedyr, hare, fugl, egg, lam av sau, kalv av rådyr og rein, frosk, padder, bær, frukt og avfall.

Formering: Rødreven kjønnsmodner som ettåring, parringen skjer i januar-mars og 1-8 (i enkelte tilfeller opp til 14) valper fødes i april-mai.

Spor: Revens fotavtrykk ligner hundens men er mer avlange. Skrittlengden i trav er på rundt 80 cm. Ekskrementene er 5-8 cm lange, ca 1,5 cm tykke og mørke/svarte på farge. De er ofte kveilet i en spiral med utdratt spiss i den ene enden.

Kjennetegn: Rådyret er vårt minste hjortedyr, og blir ofte ikke tyngre enn 35 kilo. Hannene, eller råbukkene, blir større enn hunnene (rå). Kroppslengden ligger på rundt en meter, og skulderhøyden blir opptil 80 cm. Rådyret er rødbrunt med hvitt halespeil. Voksne råbukker har små gevir som består av en kort stang med to til tre tagger mot tuppen (antall tagger avhengig av alder). De er mest aktive i grålysningen og skumringen.

Habitat: Rådyrets utbredelse strekker seg over det meste av Eurasia bortsett fra i de nordligste områdene. I Norge finner man den stort sett over hele landet, med unntak av Nordvestlandet og det nordligste av Nord-Norge (streifdyr kan påtreffes her også). Rådyret trives i løv- og barskoger, ofte knyttet til kulturlandskap.

Næring: Om våren og sommeren lever rådyret av gress, starr, siv, urter, sopp samt blad og skudd på busker og trær. Om høsten og vinteren lever rådyret på blåbærlyng, men også røsslyng, og kvister og knopper av busker og trær. Vinteren er en problemfylt tid. Næringsgrunnlaget er sparsomt, og graden av snødekke kan til en viss grad regulere bestanden. I strenge vintre med mye snø har man i Norge sett at vinteroverlevelsen har blitt kraftig redusert.

Formering: Ungdyra blir kjønnsmodne allerede etter ett år, og brunst og parring skjer i juli-august. Vanligvis får rådyrhunnen to kalver på tidligsommeren, men det kan variere mellom en og fire.

Spor: Kloavtrykket er 4-5 cm langt, 3 cm bredt og kan minne om sau. Ekskrementene er små, korte og avrundede eller svakt tilspissede, 10-15 mm lange og 6-7 mm tykke.